I årets julebrev fra Mindfulness Norge står det om Kailash Satyarthi som fikk Nobels Fredspris i 2014. I sin tale snakket sa han:
Du og jeg lever i en tid preget av rask globalisering. Vi er koblet til hverandre via høyhastighetsinternett. Vi utveksler varer og tjenester i et felles, globalt marked. Hver eneste dag går det tusenvis av fly som forbinder oss med alle verdenshjørner. Men det finnes én alvorlig svikt i disse forbindelsene. Det er mangelen på medfølelse. La oss innpode og omdanne den individuelle medfølelsen til en global bevegelse. La oss globalisere medfølelse. Ikke en passiv medfølelse, men en medfølelse som forandrer verden og fører til rettferdighet, likhet og frihet.
I julebrevet oppfordres vi til “flere ganger i løpet av dagen, så ofte som du kan, lukk øynene og plasser hånden ved hjertet et lite øyeblikk. Kan du legge merke til barnet inni deg? Hva tenker dette barnet? Hva føler det? Hva ser det?” Kanskje kan det være noe å ta med seg inn i 2018? Er det slik at ting nå går så fort at medfølelsen er blitt borte på veien? At vi må ta langsomheten tilbake? Det minner meg i alle fall på teksten jeg skrev for noen år siden: “Ære være langsomheten“.
