De siste ukene har jeg hørt meg igjennom Helga Flatland sin triologi om tre gutter som omkommer i Afghanistan. Det er den beste leseopplevelsen jeg har hatt på lenge.
Jeg tror det er flere grunner til det. At hun belyser en hendelse gjennom så mange personer og over et ganske langt tidsrom gjør at en får være med personene i prosessen. Hva et slik tap gjør med en liten bygd og menneskene som bor der. Lydbøkene er også lest inn av profesjonelle skuespillere, og det gjør det enda nærere tror jeg.
Aller mest imponert blir jeg over Flatlands dybde. Jeg må ærlig innrømme at hvis jeg ikke hadde visst litt om henne på forhånd, så hadde jeg trodd at bøkene var skrevet av en vis gammel dame. Men, visdommen er heldigvis ujevnt fordelt, og Flatland må ha falt i visdommens krukke i ung alder… Litt som Anna Gavalda fra Frankrike.
Jeg vil definitivt anbefale både bøkene og lydbøkene! Her er det mulig å leve seg inn i fantastiske personskildringer – hoppe fra hode til hode. Du verden så forskjellig det kan se ut fra forskjellige hoder. Og er det ikke slik: At vi har så lett for å sammenligne vårt eget indre med andres ytre? Da må det jo gå feil… Dette er bøker en virkelig kan lære noe av, og som tar opp en rekke tematikker.
Selvsagt er spørsmålet om “det er verdt det?” sentralt. Tre unge gutter blir revet vekk i en krig langt unna. Ved siden av dette er hun bl.a. innom homofili, kjønnsroller/tradisjon, psykisk og fysisk sykdom, nærhten på bygda osv…
Flatland, Helga (2011) Bli hvis du kan, reis hvis du må
Flatland, Helga (2012) Alle vil hjem, ingen vil tilbake
Flatland, Helga (2014) Det finnes ingen helhet.
