På torsdag var jeg på et foredrag med Hans Grelland om Martin Buber hos Gestaltakademiet i Kristiansand. Her er litt notater derfra.
Grelland begynte med et eksempel fra Fritz Perls sitt virke – damen med benet. Denne finnes sikkert på YouTube, men jeg har ikke sett den selv. Om hvordan Pers hadde et svært trenet blikk til å se ting hos mennesker.
Buber var tysk/jødisk filosof. Hans hovedverk er boken “Jeg og du” fra 1924. Møtet mellom mennesker er det mest spennende feltet vi har. I boken beskriver han to måter å møte den andre på:
– Jeg-du forhold
– jeg-det forhold
JEG-DET FORHOLDET
Vi forstår tingen ut i fra dens egenskaper. Når vi møter mennesker på samme måte, så virker det avpersonaliserende. Vi er alltid mer enn våre egenskaper. Her kjenner jeg meg veldig igjen, da jeg alltid blir beskrevet som “han padleren”. I møter føles det veldig avledende, da livet mitt nå består av veldig mye mer enn padling. Prototypen på et slikt møte er når en du møter har et yrke, og at dette er noe som benyttes i møtet. Du kaller inn en venn som er rørlegger fordi krana drypper. Da blir personen bare redusert til sin ene egenskap – rørlegger. Dette er åpenbart nyttig i mange sammenhenger. Så det er ikke noe galt i et slikt møte, men det virker reduserende.
JEG-DU FORHOLDET
Er ikke så lett å forklare. Prototypen på denne kpomntakten er at du føler at du har kontakt med den andre. Etikettene/egenskapene faller bort. Blikket – en særegen opplevelse. Å møte blikket til den andre er noe annet enn å se den andre øyne. Blikket kan være som å se menneskets sjel – ut av øyene – signaler som sier oss noe. Har ikke noen relasjon til egenskaper. Som poesi – det er noe uutsigelig.
En kan ikke beskrive utenfra om det er et jeg/det eller et jeg/du-forhold. Jeget er dypt forankret i de to forholdene. Et eks på en ytterlighet er moren – spedbarnet har et jeg/det forhold til moren. Det kan alltid være trygg på henne.
Jeg/du-forhold glir ofte over i jeg/det. Jeg/du er mer anspent og inneholder en form for ustabilitet. Jeg/du bare i korte øyeblikk. Da er det et autentisk jeg, og det er et vågestykket. Jeg/det gir en viss distanse, og er ikke så vågsomt.
Hvordan kan en få mest mulig nærhet til en annen? Når en et minst mulig om egenskapene (ikke kan sette den andre i bås). Et jeg/du forhold kan man ha til hvem som helst/når som helst. Et dypt forhold til den andre.
Forholdet er en-sidig (er ikke nødvendigvis symmetrisk). Men, kontakt forutsetter gjensidighet. Jeg/det-forholdet er objektivering.
Etter pausen startet det med kompliment. At det var en måte å bestemme over deg. At du kommer i den andres hender, og blir redusert av den andre. Det er en dobbelthet i å få komplimenter. Vi trenger det, samtidig kommer vi inn under den andre makt. Det er derfor helt ok å kjenne på både behag OG ubehag når en får komplimenter.
Søren Kierkegaard: Det viktigste vi kan lære er å være subjektiv (autentisk – jeg/du)
Jeg-het: Følelsen av å være til + sterkere tilstedeværelse (i motsetning til et statisk selv). Selvet som en prosess (gestalt).
For å lage skille mellom mennesker er jeg/det viktig. Historiske eksempler, men også inn i vår tid med muslimer osv. Sette i bås/type. Jeg blir luft utenom den egenskapen jeg har.
Empati er kun mulig i jeg/du forholdet. Men, vi er ikke empatiske hele tiden. Altruisme er mer utbredt enn vi har trodd. Gir mening. En kan velge møtet med en annen (jeg/du eller jeg/det). Trygghet og åpenhet fremmer jeg/du forhold.
Gjelder forholdet “Jeg det” og “Jeg du” bare mennesker i mellom ? Gjelder ikke dette forholdet også til våre medskapninger? Du kan møte den store furua som” det” – 2 kubikk og godt sagtømmer, eller som “du” hvor du umiddelbart opplever en nærhet – tilstedeværelse.