I det siste nummeret av Aftenposten Innsikt (09/17) er det en artikkel av Yuval Noah Harari (kjent for bl.a. boka “Sapiens” som gjorde sterkt inntrykk på meg i sommer”). I artikkelen gir han urovekkende perspektiver, og skriver blant annet:
Den nasjonalistiske bølgen som har slått over oss i de siste årene, er ikke i stand til å skru tiden tilbake til 1939 eller 1914. Teknologien har endret alt ved å etablere trusler for menneskets eksistens, trusler som ikke noen nasjon er i stand til å bekjempe alene. En felles fiende er den beste katalysatoren for å danne en felles identitet, og menneskeheten har nå tre slike fiender – atomkrig, global oppvarming og invaderende teknologi. Dersom vi, til tross for disse truslene, fortsatt velger å vektlegge vår egen nasjonale lojalitet foran alt annet, kommer resultatet til å bli langt verre enn det vi så i 1914 og 1939.
Til slutt i artikkelen skisserer han også et svar:
Vi trenger en ny global identitet. Nasjonale institusjoner er ikke i stand til å håndtere de nye utfordringene verden står overfor. Vi har i dag en global økologi, en global økonomi og en global vitenskap, men politikken har forblitt nasjonal. Dette misforholdet forhindrer det politiske systemet fra å bekjempe våre mest alvorlige problemer på en effektiv måte.
For effektiv og handlekraftig politikk er vi nødt til enten å avglobalisere økologien, økonomien og vitenskapen eller å globalisere politikken.
Ettersom det er umulig å avglobalisere økonogien og vitenskapen, samt at kostnaden ved å avglobalisere økonomien trolig vil ruinere oss alle, er den eneste løsningen å globalisere politikken.
Hararari gir meg mange tanker. Terror/islam er jo helt klart et fiendebilde som brukes av mange nasjonalister. Vi trenger globale politikk, men samtidig må ikke den bli så omfattende at nasjonene mister sin egenart – da vil jo alt bli likt. Dette er særdeles vanskelige problemstillinger. Jeg tenker vi nå lever i en tidsalder der fortrengning/ikke å gjøre noe står sentralt – og da går forfallet av seg selv. Resultatet av dette har jeg ikke så lyst til å tenke på…