Skaperverkets dag

I dag har jeg fått lov til å være med som padlofil under temagudstjenesten om Skaperverkets dag i Kristiansand domkirke:

Selv om samtalen ikke var på mer enn 10 minutter, så tror jeg at budskapet om at vi ER natur gikk inn, og at flere kanskje testet ut dette senere på dagen med å holde pusten. Prest Aud Smemo holdt også en sterk preken, og jeg har fått lov til å legge den her i bloggen:

Temagudstjeneste: Bygge huset sitt på sand.

I begynnelsen skapte Gud mennesket.
Han bøyde seg mot marken og formet et menneske av jorden.
Og da mennesket stod der foran ham,
blåste han livspusten inn i det.
Da ble det til en levende skapning.

En levende skapning. En del av det skapte. Lite ringere enn Gud.
Og da alt var på plass, havet og fjellet.
Fuglene under himmelen og alt det grønne som vokser frem,
så gav Gud mennesket det edleste oppdraget alle:
Å ta vare på denne perlen. Som heter jorden.

Så er det rart.
For- for noen år siden,
da prester og biskoper begynte å snakke høyt om oljeboring og flyavgifter,
var det mange som fnyste foraktelig og sa:
”Må prestene mene noe om alle ting?
Kan de ikke bare holde seg til faget sitt?”

Skulle vi nøyd oss med det- å holde oss til faget vårt?
Vi som så inderlig godt vet at jorden er truet.
At verdenshav og atmosfære er forstyrret,
på grunn av menneskeskapte endringer.
At økt havnivå, ekstremvær,
tørke og varige endringer i været og naturen vil skape store katastrofer for enkeltpersoner og urbefolkning.
I form av mindre mat og ferskvann, enorm utryddelse av arter, folkevandringer og konflikter.

Kan vi la være å tale høyt om at mennesket i vår vestlige verden stadig presses til å bli storforbrukere, konsumenter.
Og at en skremmende høy andel av ungdommene våre oppgir at den største hobbyen deres er- å handle.
Og at gleden ikke ligger i å få noe som er vakkert-
men kun i det- å få mer.
Så vet vi at den egentlige gleden er et annet sted.
Den ligger gjemt i det enkle og nære.
Og den sannheten-
Er den viktigste nøkkelen av alle
For å forvalte jordens rikdom rett
Vi-som fikk oppdraget med en gang livspusten var blåst inn i oss. Oppdraget om å ta vare på alt det skapte.
På vegne av Skaperen selv.

«Den som hører disse mine ord og gjør min fars vilje er som en klok mann som bygde huset sitt på fjell»
står det i dagens evangelium.

De ordene Jesus sikter til her, «disse mine ord»
er ikke ord om en grønn og enkel livsstil.
Men det er Bergprekenen.
Det er talen han holdt ved begynnelsen av sitt virke
Hvor han løfter frem høye idealer.
Ber oss å elske våre fiender, gjengjelde ondt med godt.
Vokte oss for vrang lære, gå på den smale vei, …
og hvor alt oppsummeres i dette:
at vi skal elske vår Gud, og vår neste som oss selv.

Vår vestlige tradisjon har alltid tolket Jesu ord om å elske sin neste dithen at det er mennesker vi skal elske.
Men deler av jordens urbefolkning har lært oss noe annet.
De har lært oss at vår neste er mye mer enn mennesker,
det som ligner oss selv
Det er også havet og dyrene. Luften og vannet.
Det er jo ikke bare vi mennesker som er avhengige av- hverandre. Det er slik at alt som finnes i jordens finstilte og sårbare system er vevd sammen.
Og at alt som lever er vår neste.

Jeg er på leting etter en vei som Jesus sier er smal.
Men som jeg tror er bred nok til å gå på og leve på.
Jeg er på leting etter en fromhet-
som innebærer sunn forsakelse, men også fest og glede.
Mest av alt øver jeg meg i å ha et blikk som gjør meg i stand til å se velsignelsene som ligger gjemt i det enkle.

Velsignet er de enkle ting, sier Hans Børli.
Velsignet er de enkle ting..
Grovt brød når du er sulten. Godt redskap i hendene.
Noen som venter på deg og hører at det er du som trør i ganggulvet

En av de tristeste lignelsene jeg vet om er den om den rike bonden som fyller og fyller låvene sine.
Og mens han gjør det, så drømmer han.
Han drømmer om hva han skal gjøre når alt arbeidet er over.
Da skal han spise, drikke og være glad.
Da skal han sitte til bords, oppleve nærhet og fortrolighet,
kjenne at magen blir mett,
at kinnene blir røde og varme og at livet også har rom for glede.
Men det tragiske er at han får aldri oppleve dette.
For før han kommer så langt kreves livet hans tilbake.

Kanskje er også dette en del av vår erfaring?
Dette at dagene tar oss så.
Eller at viljen vår er for svak
Til at vi vi får samlet oss til å gjøre det vi egentlig vet er rett.

Noen ganger er livet så hektisk at det ikke er rom for noe annet enn plikter og arbeid.
Det vet vi.
Men andre dager er det annerledes.
Andre dager vet vi at det er noen som går der og venter på oss
Noen som håper at vi en gang skal få tid til å sette oss ned
Legge bort alt det andre for en stund. Og være sammen.

Noen dager aner vi at det finnes gleder som ligger og venter på oss
Gleder eller kilder vi kan øse av
Kanskje er det kilder som handler om hvile.
Det gode ordet rekreasjon- som betyr å bli gjenskapt
Kanskje er det kilder som handler om fellesskap og delt liv
Eller kanskje er det helt andre ting

Så tenker jeg på noe som mange sier når de kommer til sjelesorg for første gang.
«Dette har jeg ønsket å gjøre i lange tider. Men jeg har ikke våget».
Og jeg tenker på det som mange sier når de endelig våger seg frem til nattverdbordet-
eller ønsker nattverd ved sykesengen, ved livets slutt:
«Dette har jeg ønsket å gjøre i mange år,
men det har aldri blitt sånn»

«Den som hører mine ord og gjør etter dem blir lik en klok mann som bygde huset sitt på fjell.
Regnet skylte ned, elvene flommet og vinden slo mot huset.
Men det falt ikke».

Jeg ønsker så veldig å forvalte livet mitt slik at jeg tåler stormene. Ikke sånn at jeg aldri skal falle-
Det er klart at levd liv av og til fører til at vi mister fotfestet og blir liggende.
Slik at vi trenger andre hender som kommer og reiser oss opp igjen.

Men at jeg hører disse mine ord, som Jesus kaller dem.
At jeg elsker Gud av hele mitt lille hjerte.
Med all tvilen og alle de ubesvarte spørsmålene som jeg til enhver tid har.
At jeg makter å gi videre et gjenskinn av det jeg selv har fått.
En kjærlighet som er slik at den ikke bare legger merke til det som er stort og prangende.
Men også til det aller minste. Til det svake.
En kjærlighet som er slik at det kanskje ikke er så farlig om jeg må gi avkall på noe av mitt eget.

Tore Thomassen skriver så vakkert i en sang:
Ta skoene av deg. Trå varsomt i livet.
Bøy deg for ham som har alt i sin hånd…
Da tar han imot deg og kysser din panne
Velsigner deg og gir deg sin Ånd

Kanskje er det å ta skoene av seg og trå varsomt en av nøklene til å bli gode forvaltere.
Å ta skoene av og trå varsomt.
Både i forhold til andre mennesker,
i forhold til seg selv og i forhold til alt det skapte.

For hvis vi går varsomt,
da ser vi kanskje klarere at livet må være mer enn prestasjon og arbeid.
Da klarer vi kanskje også å se at som mennesker må vi unne oss den gode hvilen.
De gode grensene.
Når vi verner om oss selv må vi også unne oss å av og til gå sakte. Slik at vi ser det som i dag er rødt og orange.
Som i februar vil bli iskaldt og hvitt.
Før det spirer frem igjen- som nytt liv.
…alt det som ikke kan kjøpes.
Men som vi kun får del i når vi går sakte og tar imot.

Snart skal høsten prege byen vår mer og mer.
Trærne i parken skal bli nakne og svarte.
Og så, om noen uker, når det går mot siste søndag i kirkeåret,
vil kirkeklokkene i Domkirken spille hver ettermiddag så det høres over hele torvet og helt opp i Baneheia:
«Skynd deg å elske», vil de spille.
«Skynd deg å elske, skynd deg å elske,
dagene mørkner minutt for minutt».
Når den sangen spilles sent på høsten,
så er det den vakreste sangen jeg vet om.
For den minner meg om at jeg skal fylle livet og alle dagene med det som er aller viktigst.

Jeg leter etter en vei som er smal,
men som også har rom for fest og glede.
Jeg er sikker på at vi kan finne den.
Men vi må ville det. Det går ikke av seg selv.
Det er bare en ting som går av seg selv, det er forfallet.
Det som bryter ned. Alt annet må skapes i arbeid for det gode.
Og om noen kritiserer oss for å ikke holde oss til faget og til troen vår, så svarer vi tydelig tilbake:
At omsorgen for alt liv
er oppfyllelsen av det største budet.
Det er kallet vi har fått-
Vi som er som gresset på marken.
Lite ringere enn Gud.

Små forhold, av Hans Børli

Tro ikke at jeg kommer fra små forhold!
Himmelen sto alltid åpen over meg

Jeg levde mine år
med syvstjernen som nabo
og vinden som omgangsvenn
Jeg kjenner
de lave maurstiene
mellom brukne strå på jorda
men også lengselens kongsvei av lys
der Guds fotspor står tegnet
i stjernestøvet

Jeg er et menneske
Jeg har erkjent storheten i det
å være så uendelig liten.

Ære være Faderen og sønnen og den hellige Ånd.

Helt til slutt ble gudstjenesten avsluttet med en velsignelse jeg aldri har hørt før:

Herren velsigne deg og gi deg villmarkens velsignelser igjen og igjen:
Stillhet, friskt vann, vide horisonter, en åpen himmel og
stjerner som lyser på din vei i nattens mørke.

Må himmelen over deg fylle din sjel med ømhet, gi dine øyne lys,
så glede i ditt hjerte og legge en sang i din munn.

Den var visstnok fra Afrika. En fin stund!