Det er ikke lett å navigere i hva som er sant og ikke når det kommer til olje i dette landet. Blant annet skal Eirik Schjøtt Pedersen fra Norsk Olje og Gass ha sagt følgende til Klassekampen i fjor:
Det er lønnsomheten i oljebransjen som gjør nosk økonomi spesiell, og som gjør det mulig å opprettholde vårt ekstraordinære velferdsnivå.
I fredagens Dag og Tid ser journalist Per Anders todal nærmere på dette, og han skriver:
I toppåret 2008 utgjord skattar og avgifter på petroleumsutvinning på norsk sokkel heile 253 milliardar kroner, nesten ein fjerdedel av dei samla skatteinntektene. Men dei siste åra har skatteinngangen frå olje og gassutvinninga på norsk sokkel falle forbløffande bratt.
I 2016 var dei samla skattane og avgiftene på petroleumsverksemt i Noreg 47 mrd kroner, syner tal som Dag og Tid fekk fra Finansedpartementet denne veka. Det utgjer berre fire prosent av dei totale norske skatteinntektene, og er berre litt meir enn det staten kravde inn gjennom bil- og bensinavgifter i fjor.
Hovedtema i artikkelen er om staten skal dekke 78% av utgiftene til leting etter fossile ressurser gjennom skattefradrag eller leterefusjon. På møtet i går (se forrige innlegg om Klimasøksmål) ble det sagt at det er mange selskaper som ikke vil begi seg inn i Arktis. Både pga at det er vesentlig dyrere å produsere der, men også fordi det er svært stor usikkerhet med både pris og lovgivning/avtaleverk på fossilområdet fremover i tid.
Todal avslutter slik:
Berre i 2015 betalte staten ut 13 mrd kroner i leiterefusjon til 39 seskap som ikkje hadde inntekter på norsk sokkel. Mange av desse er småselskap som ikkje har gjort drivverdige funn, og som aldri kjem til å få noko overskot å skatte av i framtida heller.
Det finst ikje noko enkelt svar på spørsmålet: “Kva skal vi leve av etter oljen?”. Men svaret kan neppe vere å leite etter olje.
Jeg husker at Balchen, professor i reguleringslære, for nesten 50 år siden brukte bilkjøring som et bilde på tre forskjellige måter å regulere en prosess på. Når vi styrer bilen kan vi velge å se i bakspeilet, se ned på den hvite kantlinjen eller se fremover gjennom frontruten. Den første metoden fungerer når veien fortsetter å gå rett frem, men den er ubrukelig når veien svinger. Da må vi bruke den sistnevnte metoden.
Eirik Schjøtt Pedersen har sikkert rett i at oljeinntektene har gjort norsk økonomi spesiell ved at den har gitt oss eventyrlige inntekter. Men problemet i argumentasjonen hans er at den tar utgangspunkt i det som HAR skjedd og feilaktig forutsetter at det kan og vil fortsette slik fremover. Av flere årsaker hverken kan eller vil det fortsette slik fremover.
Jens Ulltveit-Moe ble intervjuet i Dagsrevyen 5. januar i år. Han formulerte seg så godt at jeg skrev det ned og gjengir det under. Han følger Balchens råd og styrer ved å se fremover. Han investerer ikke i olje.
Sitat: ‘Jeg tror nesten ikke at det finnes noe område i samfunnet som er bedre dokumentert enn at det er global oppvarming og at den er menneskeskapt. Det er mye føleri i i debatten, men det er fra de som benekter det. De får meg til å tenke på de som i 60-årene sa at sigarettrøyling var sunt.
Om 30 år, hvis vi skal nå togradersmålet, er etterspørselen etter olje halvparten av hva den er i dag. Det betyr at veldig mye av oljen på kloden blir liggende igjen i bakken. Hvilken olje det blir avhenger av kostnaden. Norsk olje, den som allerede er funnet, er billig å ta ut, så den må vi ta ut. Den som er i Barentshavet blir veldig dyr, og den kommer ganske sent, så den tror jeg blir et kjempe tapsprosjekt.’ Sitat slutt.
Det tragiske for Norge er at vi med leterefusjonsordningen må dekke ev. kjempe tapsprosjekt med offentlige midler samtidig som at inntektene fra oljen forsvinner. Uten leterefusjonsordningen tror jeg at aktørene ville tenkt seg bedre om før de starter å bore på nye felt. Risikovurdering deres ville blitt anerledes og mer edruelig uten ordningen.
Selv har jeg ikke forutsetninger til å vurdere om etterspørselen etter olje vil være halvert om 30 år. Men magefølelsen min er at etterspørselen vil bli enda mindre, både fordi vi av klimahensyn må redusere kraftigere og fordi olje antagelig blir utkonkurrert på mange områder. Energi fra sol og vind blir rimeligere. El-biler blir både rimeligere, enklere og bedre enn bensin- og dieselbiler. Det siste skjer allerede nå for luksus sportsbiler, og det vil antagelig skje om få år for biler i Golf-klassen.
Vi har lett for å undervurdere hastigheten i endringene når ny teknologi overtar. Jeg husker godt en filmavis fra sent på 1950-tallet. Reporteren fløy i rutefly fra USA til Norge. Under innflyvningen så de ned på en av amerikalinjens passasjerbåter ved kai, og reporteren sa med entusiasme at de sikkert ville fortsette å seile i overskuelig fremtid. Få år senere var de helt utkonkurrert. Et annet eksempel er innføringen av grensesnittet på det vi nå kaller smarttelefoner. NRK viste for et par måneder siden en video der Steve Jobs demonstrerte hvordan han med å spre fingrene på skjermen zoomet inn et bilde på iPhonen. Tilskuerne gispet og klappet. Dette skjedde for bare ti år siden. I dag tar alle dette som en selvfølge. Barn på et par år gjør det lett. Og jeg er vel ikke den eneste som har prøvd det på eldre skjermer uten muligheten. Endringer skjer raskt. Det vil det nok også gjøre for norsk olje, uten å ta hensyn til hva vi måtte ønske.
Tusen takk for nok en veldig god kommentar Hans Petter. Norsk Olje og Gass har ikke svart på henvendelse pr. Twitter, men det er ikke noe nytt. De jobber stort sett med påvirkning, og debatterer sjelden lenger. Men, for de som er interessert er det en god del innlegg her i bloggen fra dem.
Jeg tror du har helt rett i at vi ikke vet mye om fremtiden. At mye kommer til å skje de neste 10-20 årene som vi overhodet ikke tenkte oss. Transport er et av områdene, men teknologien går jo i det merkeligste retninger. Overvåkning er et annet område der jeg er ganske engstelig…
Den som lever får se! 🙂
Lederen i dagens Aftenpost er et rungende ja til den 24.de konsesjonsrunden. Den starter med å hevde at vi må holde oljeaktiviteten oppe. Hvis ikke vil ekspertisen innen olje, som vi senere trenger i det grønne skiftet, forsvinne. Jeg synes at det er en merkelig begrunnelse. Når ekspertisen er opptatt med olje vil den være akkurat det, opptatt.
Den siste delen av lederen skriver om økonomisk risiko, som jeg var opptatt av i den forrige kommentaren min. Sitat: ‘Men en av fordelene med at blant andre Statoil også har private eiere, er at de vil gjøre det de kan for å unngå å tape penger. Det er ingen grunn til å tro at politikere er bedre enn selskapene til å gjøre lønnsomhetsvurderinger.’ Sitat slutt. Leterefusjonsordningen slår vel bena vekk under den argumentasjonen. Staten Norge tar en vesentlig del av risikoen, så de private eierne kan sove godt om natten selv om de tar risiko. Et privat selskap som tar risiko kan gå konkurs, men livet går likevel som oftest greit videre for de involverte. Staten Norge kan ikke gjøre det samme. Vi må betale for det som Jens Ulltveit-Moe frykter kan bli kjempe tapsprosjekt.
De siste dagene har jeg lest nettsidene til Norsk Klimastiftelse, og blitt imponert. Se http://klimastiftelsen.no/ . De har nettopp gitt ut rapporten ‘Klima som finansiell risiko’. Den ligger på nettsiden deres. Jeg har lest kapitlet ‘KLIMA SOM ØKONOMISK RISIKO’ godt, og bladd gjennom de andre. På sidene 18 og 19 i nevnte kapittel beskrives et mulig skrekkscenario. Sitat: ‘Der [i 2016-utgaven av IEAs World Energy Outlook] beskrives en situasjon hvor oljeselskaper og oljeland investerer i tro på at etterspørselen vil fortsette å øke i vant takt, slik IEAs «New Policy Scenario» legger opp til. Så, midt på tyvetallet, blir trusselen om dramatiske klimaendringer så sterk at det trigger politikk som gir en stupbratt overgang mot forløpet togradersmålet forutsetter. … I et slikt bilde forutser IEA at en del prosjekter iverksatt mellom 2015 og 2030, basert på (høyere) prisforventninger i tråd med «New Policy Scenario», ikke vil tjene inn pengene som er investert. Investeringer for 380 milliarder dollar vil være tapt – og IEAs konklusjon er at en slik situasjon vil kunne være svært destabiliserende for selskaper og land som er avhengige av inntekter fra hydrokarboner. Dette vil være et meget dystert bilde for Norge.’ Sitat slutt.
Forfatteren spør om dette er et sannsynlig scenario for Norge, og svarer ‘Tja’. Han tror ikke at det er det mest sannsynlige, men at det er fullt mulig, og gir en del argumenter for at det er mulig. Bl.a. Sitat: ‘Mange oljeselskap og oljeland håper å sikre inntekter så lenge det er noe å hente og kan derfor tenkes å gjøre store investeringer tidlig på tyvetallet. Slik tenkes det i hvert fall i viktige kretser i Norge, det gjelder å «få opp» oljen i Lofoten og Barentshavet før det er for sent.’ Sitat slutt.
Takk for at du følger med Hans Petter! (Ab. på Aftenposten på nett, men sjelden jeg får med meg lederne. Må kanskje begynne med det – leste alltid dem i papiravisen.)
Veldig enig i din argumentasjon, og takk for tips om klimastiftelsen. Den visste jeg ikke om. Skal prøve å få lest meg opp litt der i løpet av uka!
Ha en fin uke!
Da jeg gikk paa skolen ble vi fortalt at co2 hadde liten innvirkning paa klimaet. En stigning fra 0,03 til 0,04 prosent er uten betydning. Og om dette nivaaet dobler seg vil det knapt kunne maales. Potensialet for absorbering av de smale straalingsspekterene avtar omvendt proposjonalt. Offisielle date som publiseres om jordens klima bekrefter dette. Ingen okning i den globale temperaturen paa 20 aar. Til og med i IPCC-rapportene kan man lese om dette. Det finnes seriose forskere i IPCC. Propagandadelen av rapportene derimot, blir bare skrevet av de som kjemper for innforing av global co2-skatt. De vet at isbreene har smeltet siden slutten av “den lille istid”, men vil ikke snakke om det. De er bare interessert i aa faa fingrene i den globale “klimaskatten”.
Men co2 har faktisk en annen funksjon. Den lille okningen fra et rekordlavt nivaa har gjort jorden mye gronnere. Orkenspredningen som alle snakket om for noen tiaar siden har snudd.