I lørdagens Vårt Land var det et heftig innlegg av Henry Michael Ødegaard som omhandler pave Frans og økologien. Det har tittelen “Når blåklokker tygges om til asfalt”, og her er noen utdrag. (I avisen er det publisert under “Verdidebatt“, men jeg finner bare navnet som bruker, og ikke selve artikkelen på verdidebatt.no)
Han starter med å skrive at pave Frans har et budksap til alle verdens innbyggere. Våre livsbetingelser er truet. Midten av artikkelen lyder slik:
Mammon råder. Et teknokratisk paradigme er i ferd med å bre seg om den ganske jord. Det sluker natur som over millioner av år har utviklet seg til de mest intrikate økosystemer. Det sluker en flora av lokale stedstilpassede kulturer, som har oppmagasinert en nærmest uttømmelig kilde til kunnsakp om hvordan livet kan leves på de mest foskjelligartede steder på jorden, fra den golde brennhete ørken til det kalde nord. Kunnskap som i uminnelige tider har blitt videreutviklet og gitt i arv til stadig nye generasjoner, men som nå kortsluttes.
Menneskene reduseres til konsumenter i et bruk-og-kast samfunn, der misnøyen nærer et umettelig behov skapt av en vekstøkonomi, der jorden som et begrenset hele simpelthen er utelatt. Det framherskende mål på jorden er blitt profitt. Natur og menneske er bare økonomiske størrelser i kalkylene til den globale finanskapitalen. mammon råder over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden. Mammon er gitt all makt på jord.
Illusorisk frihet. Vi er blitt slaver under et verdensomspennende totalitært teknokrati, som gir brød og sirkus, og en illusorisk frihet for noen få av oss, fattigdom for de fleste, og en utarmet og forurenset jord der fuglene faller ned fra himmelen, fiskene flyter med buken i været og villdyrene er å finne som underholdningsartister i dyreparker. Pave Frans skriver: “Aldri har vi til de grader skadet og misbrukt vårt felles hjem jorden, som i de siste to hundre år.” (Laudato Si paragraf 53) Vi har kommet inn i en selvdestruktiv spiral. Vi har abdisert som moralsk ansvarlige vesener. Vi tviholder på myten om det progressive framskrittet, der politisk, sosial og teknisk ingeniørkunst, skal bringe oss nærmere det tapte paradis og udødeligheten.
“Det er mye som må forandres, men først og fremst menneskene,” skriver pave Frans (Laudato Si paragraf 220). Og fortsetter: “Alt er ikke tapt. Vi mennesker, i stand til det verste, er også i stand til å reise seg opp over oss selv, og igjen velge det gode, og starte på nytt, til tross for vår tids sørgelige mentale og sosiale forfatning. Vi er i stand til å se sannheten i øyne, til å erkjenne vår dype trøstesløshet, og sette ut på en ny kurs i retning autentisk frihet.” (Laudato Si paragraf 205).
Han fortsetter med at det trengs en økologisk omvendelse, og henviser til Frans sitt utvidede økologibegrep: kulturøkologi, dagliglivets økologi og menneskets økologi. Han fortsetter:
Økologisk omvendelse krever kunnskap. Økologisk omvendelse krever økologisk dannelse i en tid der stadig flere vokser opp i samfunn med aggressiv konsumerisme, der utdanning ikke lenger er dannelse, men instrumentell forming av velfungerende konsumenter, står vi ovenfor en formidabel utdannelsesmessig utfordring. Frans av Assisi, økologiens skytshelgen, omtalte selv de minste og mest unnselige organismer som våre brødre og søstre. Dette er ikke uttrykk for en naiv romantikk, men en realisme som gjennom solidaritet og fellesskap kan gjøre oss til kloke forvaltere.
Her snakker vi radikal tro! Laudate si er pavens miljø-encyklika, og du kan lese mer om den på sidene til katolsk.no. Der er det også mulig å laste ned en full versjon på engelsk (PDF – 184 sier).
