I går deltok jeg i begravelsen til Kris Roar Tveiten, som dessverre ikke ble 30 engang. Jeg lyser fred over hans minne, og takker for et fint klatrekurs der jeg fikk oppleve hans smil og undervisningsgaver:
Slike dødsfall skal ikke skje, og jeg kjenner det er helt galt i hele kroppen. Han døde i en ulykke i påsken i bilen etter en skitur. En engangsgrill som ulmet tok oksygenet, og så ble det ingenting igjen til han til slutt.
På kvelden gikk jeg en lang tur, og selv naturen sørget. Her er festningen i lett regn og gråvær samme kveld:
