Den 18. desember skal jeg snakke om HÅP i Kirkens bymisjon, og det dukker stadig opp litt ting jeg kan bruke:
Har du helse har du håp –
har du håp har du alt.
Jeg har også lest boka “Guds lek” (Genesis 2003), og på s. 68-69 sto det også noe om håp der:
Det Kristus-frigjorte menneske er et håpende menneske. Håp springer ikke ut av livserfaring. Av erfaring blir man klok, sier ordtaket – og da mener vi en skeptisk klokhet. Men av erfaring blir man ikke ung som en ørn, man blir bare eldre. Men der håpet trenger gjennom og inn i erfaringen, befris mennesket fra “realitetenes” normgivende kraft. Håpet uthuler “virkelighetens” avguder som forbanner oss og gjør oss stive av skrekk, for å åpne menneskenes øyne for den virkelighet som er sann. Den sanne virkelighet er forløsningen. Derfor er håpet mer realistisk, enn si virkelighetstro, enn realistenes status quo-optimisme og matter-of-fact-tenkning, som sier: Det er nå engang slik, og det er det ikke noe å gjøre med.
Eller fra Viktor Hugo: “Tålmodigheten er håpets datter.”
