I dag så jeg oppfølgeren av filemn «Søsken til evig tid» – det var en flott opplevelse:
Denne gangen gikk speilingen motsatt vei. De drar til Amerika, og alt er stort. I forrige film fikk de besøk av slekt fra Amerika. Det blir mindre av det særegne og dvelingen i denne oppfølgeren, men vi kan fortsatt føle at vi ser inn i noe helt annet. To mennesker som har vært fornøyde med det de har, som er I tida, og ikke flyr etter den. Det er ikke vanskelig å bli rørt…