I dag ramlet det i meg en merkelig ordkombinasjon:
Her står jeg med lua i halsen,
ydmyk og livredd på samme tid.
Rett etterpå bar jeg flyttekasser fra heisen i fjerde til leiligheten i femte. Da kom det en ung mann for å ta heisen ned, og følgende konversasjon utspant seg:
Jeg: Så du tar heisen ned også?
Han: Ja, når en har heis må en jo bruke den!
Jeg (usagt): Jeg synes det ser ut som du har kropp også?
Det forble usagt, for en skal være ydmyk overfor hvordan andre lever livet sitt. Dessuten er det jo ikke lett å se om han hadde gode grunner. På den annen side er jeg livredd. Det var nemlig ingen i trappa de 20 minuttene jeg bar opp og ned mellom fjerde og femte etasje. Hvis det ikke er NOEN som orker å gå – ikke engang ned – hvordan skal det da gå fremover? Det er jo kroppen som er til for å brukes! Er jeg i ferd med å bli helt tullerusk her, eller er det snarere tvert om?
Du er nok litt tullerusk tiltross for mye glede, glød og galskap
Takk for realitetsorientering!