Her på Prestegarden fant jeg en nydelig diktsamling som heter «Credo» av Synnøve Virkesdal. Her er det som grep meg mest, og som jeg føler griper inn i noe av stillhetens kjerne:
JORD
Mens jeg er stille
spavender DU
jorden minGjør den sårbar
gjødsler opp
setter ned
bitte små spirer
som skal bli store
en gang
Flere av diktene omhandler dette «med å bli den vi er skapt til å være». Slik sett passer de fint inn i Schweitzers tanker om å strebe etter å bli bedre. Ikke for å bli perfekte, men for å ta ut vårt potensial. Vi er alle forskjellige, så resltatene vil variere. Kvekerne er ofte pasifister, og da George Fox kom til USA gikk William Penn med sverd. Da han spurte om han kunne det svarte Fox: «Gå med sverd så lenge du kan.» Når sannheten/overbevisningen lyser klart nok, så vil du slutte.
I diktsamlingen er det et dikt som fanger dette veldig fint:
MORGENBØNN
Om å våge
møte Deg
i min neste
i dagOg våge
være den
Du skapte meg
til å være– Jeg ber
Denne nydelige diktsamlingen er ikke noe masseprodukt, men et håndlaget praktverk:
