Er litt i diktmodus mellom faktureringene her, og dette fikk jeg av min kontorfellesskaps- og dikterkollega Aksel Selmer.
TIDLIG
Dypt inne i treet
står en morgen og runger,
tvinner sine fibre rundt en ro.
Ei kald sol løftes fram
som et eventyrlig teppe, breier seg.
Det er ingen påkostede triumfer,
bare dewtte: Et landksap som stiger og
stiger, krøller seg i lyset som en tanke.
Spurver bader i tid og spetakkel,
alt som ligger igjen i støvet er en grå
hastighet, en skygges kjappe signatur.
Slik kan man stå og nyte, fra anfall
til anfall, fra sol til glede,
og ta det til seg, som orgelmusikk,
som fulle karafler hver eneste dag.
Slik kan man komme til seg selv underveis,
som et ord, som en innsikt.
