I det siste har jeg lest litt dikt, og i denne posten er noen av de som har gjort inntrykk.
Det første gjorde nok størst inntrykk pga et foredrag av biskop Erling Pettersen ombord i MS Nordstjernen i sommer. Der han snakke om sin døende mor som «ville bæres inn i Guds favn», og hvordan vi i dåpen «bæres inn i Guds rike». Diktet er skrevet av Jan Magnus Bruheim, og går slik:
Om å bera
Skapte er vi te bera,
og lette børne for kvarandre.
Til fånyttes lever ingen. –Men våre egne bører
skal vi bera åleine.Stor og verdifull er sorgi
som ikkje kan delast av andre.
Men fattigsleg, liti og arm er den glede
som du vil ha åleine.Hjelpelaus er den
som ikkje har nokon å hjelpe
å vera god mot.Lik tre utan sevjestraum
turkast han inne…Den mannen ber tyngste børi
som ingen ting har å bæra.
Jeg fant diktet i boka «Jeg ser hans spor» fra Luther/Dreyer (Klingberg 2010).
Det neste diktet jeg gjerne vil dele er skrevet av Alf Larsen. Det har noe «kvekersk» over seg, og går slik:
I alle ting er der en gnist
som bryter ut i brand tilsidst,et lys, en helte dypest gjemt,
av alle uten én forglemt.Du står en dag og stirrer blind
og hører bare sus og vind.Da lyser várt en liten sten,
da taler klart en liten gren.Og hele verden står i ild,
så bare du i den er til!Da suser hav, da synger træ,
da skinner sol, da smelter sne.Da taler alt med samme mund
fra bjærgets top til havets bund.Det er et ord, det blir en storm
som favner alle veseners form,og fylder alle tankers skrud:
Og det er gud, min gud, min gud!
Dette fant jeg i «Mysteriets time» fra pensum.no (Andersen 2009)
