I dag fikk jeg tak i Minerva 02/2007 utenfor et antikvariat i Oslo. Her er det en leder av Nikolai E. Astrup (som nå er 2. nestleder i Energi- og miljøkomiteen på Stortinget) om «Klimadebatt med kaldt hode og varmt hjerte». Der skriver han:
… Det paradoksale med frykten i befolkningen, som meningsmålinger viser er økende, er at andelen som sier de er villige til å legge om livsstilen sin for å bøte på problemene stiger, men alle forbruksindikatorer viser at det samme ikke skjer i praksis. Vi flyr mer enn noen gang før, vi kjøper større biler med flere hestekrefter, flere bygger både en og to fritidsboliger – gjerne større en sin faste bolig; vi benytter flere elektriske artikler som krever mer strøm, vi har byttet ut de lite miljøvennlige glødelampene med halogenlamper med ekstra sterke styrke, vi spiser mer rødt kjøtt og mesker oss med importvarer fra fjerntliggende strøk. Det er lite som tyder på at klimasamvittigheten stikker veldig dypt, til tross for den massive mediekampanjen vi har sett her hjemme og som absolutt ikke er unik i internasjonal sammenheng.
… Det er langt tøffere å stille krav her hjemme enn å kjøpe seg ut av det. Penger har vi nok av. Vilje til reell endring er det verre med.
Nå har det jo rent en del vann i havet (og en del is har smeltet) siden 2007. Astrup har vært (og er) klimapolitisk talsmann i Høyre, og nå har de jo også regjeringsmakten. Det har vel egentlig ikke skjedd noen revolusjon siden 2007, og heller ikke siden H dannet regjering i fjor høst.
Han avslutter lederen med hva som skal redde oss:
Forutsetningen for fremgang er en velfungerende markedsøkonomi som fører med seg vekst, innovasjon og utvikling.
… det er ingen grunn til å miste hodet. Mister vi hodet så har vi også mistet troen på menneskenes nesten ubegrensede evne til å møte nye problemer med nye løsninger.
I min verden er jo dette en klar selvmotsigelse. Veksten har hovedskylda for den situasjonen vi har kommet i, og da skulle ha mer av den er da inne noen ny løsning?
Jeg mener å huske at Astrup fikk kjørt seg litt på dette i Morgenbladet for en tid tilbake, og det stemte. Etter litt søk i bloggen her fikk jeg opp innlegget «Grønn vekst» der til og med Astrup er blant kommentarene. Se også innlegget «Kostnadene ved vår livsstil».
Her er det nok ikke annet å gjøre enn å innfinne seg med at Astrup og undertegnede er på hver vår planet. Dessverre har vi bare en levelig planet, så vil det jo vise seg hvem av oss som var på den. Over tid…
