I boka “Sanketeina” fra Gabriel Scott Selskabet finner vi mange fine, korte tekster av Gabriel Scott. Den som gjorde størst inntrykk var “Nyttårstale” fra NRK 1. nyttårsdag 1951. Her er noen utdrag.
Scott begynner med å beklage seg over en prest som håper det måtte lykkes å løse det eller det problemet. Her er han syleklar i sin kritikk:
Det er ikke Gud som skal gjøre mirakler, det er vi som skal gjøre dem. Det er ikke Gud som skal avvende krig, det er vi som skal gjøre krig umulig. Vi er ikke til for å overvinne andre, vi er til for å overvinne oss selv, og gjennom det fullbyrde en streben og vokse oss ut av dyrehammen og gjøre oss til frie skapninger, som ikke treller under våre affekter.
Han snakker så litt om Goethe, og hvordan han trodde på vekst mot et åndsmenneske – som hele slekten vandrer mot. Slik har det dessverre ikke blitt, og Scott sier:
Det er blitt lyseslukkernes tid, menneskene har sviktet noe fundamentalt, som vår kultur har vært bygget på – hjertets dannelse og frihetens rett. I stedet har vi fått råhetens rett, hjertet har bare å slave for kroppen.
Han henviser til en ildstøtte foran menneskene for noen tusen år siden (Jesus? Buddha?). Nå har vi snudd den ryggen, og lider av mangelsykdommer – blant annet lyshunger. Intellektets fattige talgprås er liten og osende, og skaper ikke varme. Den har i stedet skapt røk og sot, og
… tåkelagt utsynet oppad og innad og slukket lysene poå himmelen og jorden, ja slukket selve livsgleden med.
… Spinoza…: Jo mer glede vi evner å føle, jo mer fullkomne blir vi og jo mer nærmer vi oss den guddommelige natur.
Han sier at vi har satt kløkten i høysetet og hjertet på stallen bak krøtter og fe. Vi har kommet inn i en blindgate, og han sier:
Vi har mistet våre hellige kar – inderligheten, ridderligheten, høymodigheten, tilfredsheten, men vårt største og føleligste tap er tapet av ærefrykten, vårt dyreste klenodium, som mer enn noe annet har skilt oss ut fra andre skapninger.
.. den foredling vi trenger mest er rett og slett menneskeforedling.
For Scott er det godheten og kjærligheten han etterlyser. Han henviser til noen store skikkelser vi kan ha som forbilder, bl.a. Frans av Assisi, Spinoza, Einstein og Albert Schweitzer. Han reagerer sterkt på kirkens budskap om at vår makt ikke er noe verdt. Tverti i mot er vår egen makt av umålelig verdi sier han, før han fortsetter:
Vi har så altfor lenge slavet under en materialisme, som har skadet oss inn i margen og gjort oss åndelig underernærte og jordvendte og rå og onde og kulminert i den reaksjonære maktbrynde som verden lider under i dag.
Så taler han varmt om etikken. At den må inn i skole og undervisning. Han avslutter etikkdelen med:
Etikk er ikke dogmer og teser og går ingen enkelt bekjennelses ærend. Etikk er ikke konfesjon – etikk er mosten av religionene, ærefrykt for det opphøyede. Etikk er selv religion.
Vi har altfor lenge fokusert på det ytre, og ikke på det indre. Her har han et fint bilde når han sier:
Tidsmennesket har bokstavelig talt lagt en alen til sin vekst og gjort mirakler av kraftprestasjoner. Om det i stedet tok fatt med den samme iherdighet på å utvikle sin ånds muskulatur og legge en alen til sin åndelige vekst!
… Det må bli en kappestrid mellom oss. Vi må prøve å overby hverandre i uselviskhet og hjelpsomhet.
Vi må endre sinnelag, sier han. Han innser at han med dette kan bli kalt “naiv svermer” m.m., men mener likevel dette er veien. Han avslutter talen med noen linjer av Goethe:
Intet vesen kan oppløses og helt forsvinne.
Det evige vedblir å røre seg i alt.
Pris deg som lykkeliggjort ved å være.
Tilværet er evig, for evige lover oppholder og tar vare
på de levende skaptter, med hvilke altet smykker seg.
Her synes jeg det var utrolig mye bra – og jeg håper virkelig at talen eksisterer fremdeles som lyd. Det ville vært utrolig flott om NRK eller Selskabet kunne gjort det tilgjengelig!
