Et nytt leseår står for døren, og jeg har tatt frem igjen Jens Bjørneboe (1920-1976). Nå er det politiske essays, og i «Frykten for Amerika i oss» fant jeg følgende om kristendommen:
Man kan mene om kristendommen hva man vil, men den kan ikke oppheves; den er sådd i oss og har vokst i oss i to årtuseners ubevissthet, den er blitt blod og knokler, syn og hørsel, ansiktsuttrykk og håndbevegelser. Og skulle likheten, friheten og broderskapet engang bli utryddet fra jordens overflate, så vil de fortsette å leve i hjertene – som den uutslukkelige lengsel efter broderlighet. Vi kan håne kristendommen, spotte den, avsky den – den dag vi trekker sløret av den, vil vi gjenkjenne vår ungdoms elskede og vår eneste kjærlighet.
Han nevner også kvekerne et par sider før:
… Hadde man vært klar over at kristendommen er broderlighetens religion – og det stikk motsatte av det konservative prinsipp – da ville der ha kunnet oppstå noe i likhet med en gigantisk kveker-bevegelse, en bevegelse som var orientert både mot jorden og himmelen.
