I Hellas leste jeg «Natten drømmer om dagen» av Ingvar Ambjørnsen. Her var det et avsnitt jeg vil forevige i bloggen (s. 275):
Og jeg tenker at det isteden skulle ha vært meg som tok beina fatt, som løp gjennom skogen og over engene, bort fra alt dette som holder meg fast i andres trivialiteter og prat, bort fra bønner og krav, jeg blir syk av det, jeg holder ikke ut de andres hverdager, hvorfor skal det være så vanskelig, ja noen ganger aldeles umulig? Det er som å rote seg inn i usynlige nett som andre har spunnet i villfarelse eller dumhet, og utenfor dette kaoset hviler dagene og nettene i skogen og i vannene, langs veiene og ute på havet, umulige å nå gjennom ståket de skaper ved simpelthen å være i live.
Jeg er ikke som dem.
Jeg er en som må være helt i mitt eget, og død der.