I går hadde DN Magasinet en veldig god feature om PR-bransjen – både i offentlig og privat sektor. Bransjen har hatt en formidabel vekst de siste årene, og jeg har plukket ut noen godbiter fra saken. Pluss skrevet ned noen tankestreif.
… Antallet kommunikasjonsrådgivere i Norge har eksplodert. Statoil har 200 av dem – nesten tre ganger så mange som det for eksempel finnes skrivende journalister i Dagens Næringsliv.
… Nå er det snart flere kommunikasjonsrådgivere enn journalister. (Bernt Olufsen)
… Da Stoltenberg først inntok regjeringskontorene i 2001, hadde regjeringen 68 kommunikasjonsrådgivere. … I dag er de blitt 139 stykker, … I tillegg kommer at stadig flere av de nå 86 politisk ansatte i departementene har pressen som hovedområde, og et romslig budsjett til eksterne pr-tjenester.
… «It´s now a very good day to get out anything we want to bury.» (E-post 11.sep 2001 mens tvillingtårnene fremdeles brant – da ville alt forsvinne i dekningen av terroranslaget.)
… Kommunikasjonsforeningen har økt medlemstallet med 46 prosent de siste fem årene, til 4177 ved årsskiftet. (Mange er ikke medlem, så tallet er mye høyere.)
… Det utdannes nå 2772 kommunikasjonsrådgivere ved 36 kommunikasjonsutdannelser … Til sammenligning er det 1100 journalistspirer ved 11 utdannelser. Journalistikken er under press.
… I USA er det fire ganger flere kommunikasjonsrådgivere enn journalister. … Det har ført til en tillitssvikt blant amerikanske nyhetskonsumenter.
… Journalistene er svekket. Kildene er styrket, sier Journalistlagets leder Thomas Spence.
… (Om gisselaksjonen i Algerie) Kommunikasjonsenhetene (i Statoil og UD) synkroniserte all informasjon før de gikk ut med noe, og samkjørte pressekonferansene. (Deling av gislenes historie ble tilrettelagt av Jannik Lindbæk jr. i Statoil)
… Kommunikasjonsrådgivernes skjulte makt skremmer. Samfunnsforskere bekymrer seg for demokratiet og norske borgere.
… Bjarne Håkon Hanssen mener at alle departementer nå må adoptere modellen som brukes på SMK – der en politisk utpekt statssekretær er kommunikasjonsenhetens øverste leder.
… – De skryter av den norske åpenheten når de er i utlandet. Men når de kommer hjem, kontrollerer de mediene så mye de makter. (Nils. E. Øy avtr. gen.sek. i red.foreningen)
… Hvor mange trøndere bor det i New York? … – Vi kan ikke gå direkte til utenriksministeren med sånt.
Som dere skjønner er det mye spennende i denne saken. Den knagges både på gisselaksjonen i Algerie, overgangen til Bjarne Håkon Hansen, rådgiveren til Giske, staben rundt Støre m.fl.
I det siste sitatet ovenfor prøver en å fordumme spørsmålene fra journalistene. Jeg tror helt sikkert de får mange dumme spørsmål, men det er viktig å skille mellom fakta og politikk. Hvor mange trøndere det er i New York er et rent fakta-spørsmål. Hvordan gisselaksjonen mot Statoil blir oppfattet er et stort lerrett som inneholder både fakta og MYE politikk. For eksempel var det tilnærmet ingen som stilte spørsmål ved hvorfor Statoil var i Algerie i utgangspunktet. I saken går det frem at UD og Statoil styrte hele informasjonsflyten til media. Kanskje er det slik som Galtung har sagt: I starten hadde Norge et statsoljeselskap, nå har Statoil en stat. Nå kan det jo hevdes at Statoil og Staten har samme interesser, men det gjelder åpenbart ikke i f.eks. oljesand-saken.
Jeg synes også en i økende grad kan se hvilke saker som er «betalt» inn i media (via komm.rådgivere) og hvilke som er der på fritt grunnlag. At sannheten skal defineres av den som har midler til å fremme den burde det stilles flere spørsmål ved. Nå er det slik at de best betalte folkene er i kommunikasjonsbransjen, ikke i media. Snart er de også i flertall. Dette gjør noe med hele samfunnet. Med demokratiet. Sannheten skal ikke være til salgs – men det blir den fort i denne settingen.
Mediebransjen er blitt usedvanlig profittsugne de siste årene, og da sier det seg selv at ferdige «pakker» fra byråer glir lettere på plass… Kanskje er det på tide å få på plass et medium som er fullstendig uavhengig. Som eies av veldig mange små aktører? Der redaksjonen er helt uavhengig av markedsavdelingen?
Jeg ser at det er behov for en del informasjonsfolk for å ta seg av fakta-spørsmål i forskjellige etater. Det jeg prøver å sette fingeren på er dette at de i større og større grad SKAPER virkeligheten, formidler en (blant flere) sannheter. I en faktaboks i feauteren står det at NAV har 38 i kommunikasjonsenheten sentralt, hvorav 5 går turnus som pressevakt. UDI har 14 kommunikasjonsrådgivere. I hvor stor grad svarer de på «bank», og i hvor stor grad formidler de «sin» virkelighet?
Egentlig burde det være slik at for hver kommunikasjonsrådgiver i offentlig eller statlig virksomhet burde det stilles tilsvarende midler til rådighet for en uavhengig journalist! 🙂
Kilde:
Butenschön, Daniel G.R. (2013) Spinn eller forsvinn (Om komm.bransjen), s. 1, 4-15+leder
I: DN Magasinet lørdag 20. april 2013
Interessant, Lars.
Jeg har ikke lest artikkelen, men det kan virke som om DN muligens driver journalistikk, og gjør det noe enkelt, ved å koble enkelthendelser sammen med store tall/utviklingstrekk? Jeg aksepterer i alle fall ikke en påstand om at alle i kommunikasjonsbransjen har som motiv å dekke til en eller annen sannhet, for så å skape en annen. Bildet er nok antaklig noe mer komplisert enn det.
Hvorfor skal vi uten videre akseptere at journalister og medier er spesielt mye mer egnet til å finne og formidle en eller annen bedre eller mer balansert sannhet? Det der med journalistikkens uavhengighet og den fjerde statsmakt er innimellom noe ordentlig jåleri, selv om det er viktig nok prinsipielt sett.
En god porsjon av medievirksomheten drives av konflikt, sensasjon og jaget på leser- og seertall. De driver en kommersiell virksomhet, og seiler ofte med falskt flagg i debattene om mediekritikk. Og hva skulle det innebære at en journalist eller et medium var reelt uavhengig? Du kommer fort inn i samme hjørne som vitenskapsteoriens trøbbel med subjektivitet og objektivitet, skulle jeg mene.
Samtidig går sikkert mange journalister på jobb for å drive et stykke ærlig arbeid for sin oppdragsgiver, akkurat som mange kommunikasjonsrådgivere gjør det. Kommunikasjonsrådgivere kan også være døråpnere, og bidrar til større åpenhet i en lukket forvaltning. Bildet er langt fra svart-hvitt.
Men hva skyldes denne utviklingen i kommunikasjonsbransjen, er jo et interessant spørsmål? Jeg har ikke svaret.
Medieutviklingen og ikke minst medienes makt er nok en av faktorene. Mitt inntrykk er ikke nødvendigvis at mediene er så dyktige eller har ressurser til å grave, men kanskje også at vinkling, sensasjonsmakeri og lettvintheter leder til historier som ikke er til å kjenne seg igjen i for dem som er involvert, omtalt eller intervjuet.
Det er jo ofte journalistens fordel og ulempe at han/hun ikke selv kan noe særlig om det det skrives om. Det gir større frihet til å forme historien, men er samtidig et litt krevende utgangspunkt i et stadig mer komplisert og komplekst samfunn. Min bolde påstand er at det hender at kommunikasjonsrådgiverne kan bidra til større forståelse, klarere språk og en bedre formidling av hva som foregår, enn det den “ubesudlede” kilden og journalisten klarer å koke ihop alene og i fellesskap.
Utviklingen har jo vært tøff i mediebransjen de siste årene, og hovedsaklig på grunn av helt andre grunner enn kommunikatørenes frammarsj, skulle jeg mene. Høye inntjeningskrav, fallende inntjening på papir og liten inntjening på nett har vel skapt et stort press mot redaksjonene, som sliter med få ressurser (akkurat som det offentlige). Og det i verdens rikeste land.
Det er ikke så vanskelig å forstå at ledere og virksomheter skaffer profesjonell hjelp til å håndtere kommunikasjonen med omverdenen. Alt annet ville være veldig rart. En enkel risikoanalyse vil vise at det følger risiko med både å prate og å holde kjeft, og at begge deler har innvirkning på resultatet eller bunnlinja, helt etter som. Hvilke virksomheter i det moderne samfunn vil kunne akseptere ikke å profesjonalisere denne delen av virksomheten? Det ligger ikke noe humbug i det.
Samtidig er det heller ikke vanskelig å forstå at journalistene ikke liker at kildene velger å få profesjonell hjelp til å kommunisere. De må jo bli flinkere til å gjøre jobben sin, og det er vondt og vanskelig, det vet alle som har prøvd.
Vet vi egentlig om samfunnet blir mer åpent eller mer lukket? Og hvem har æren eller skylda? Det er ikke bombesikkert vi kommer nærmere svaret om vi mistenkliggjør en hel bransje – selv om det sikkert er deler av den som er full av humbug, juks og fanteri.
En del av utviklingen i denne bransjen henger vel også noe sammen med for eksempel internett og sosiale medier, og de mulighetene det gir for direkte dialog med ulike målgrupper. Noen må betale noen for å ha greie på den slags også.
Når Riksrevisjonen dessuten krever av offentlige virksomheter at bruken av sosiale medier blir risikovurdert, så kan det hende de trenger (mer eller mindre) fagfolk i form av egne ansatte til å gjøre noe av jobben. En viktig grunn til behovet for risikovurdering er jo faren for at noen skal tulle seg bort, og så kommer mediene løpende og lager sak.
Det er for min del liten tvil om at kommunikasjonsrådgivere har makt i samfunnet – akkurat som for eksempel geologer, samfunnsvitere, analytikere og en hel del andre rådgivere og annet kan ha det på sitt arbeidsområde. Det jeg vil fram til er at kommunikasjonsbransjen er noe mye mer og annerledes enn det litt lett konspiratoriske bildet som formidles fra DN, som for øvrig er så part i saken at det holder. Her snakker vi i hvert fall ikke uavhengig journalistikk – dette kommer fra hjertet.
For øvrig fråtser jo mediene i alt mulig som dukker opp i sosiale medier. Da snakker vi kilde til sensasjonell “lykke” for den overfladiske journalistikken. Snart må vi ha en kommunikasjonsrådgiver hver og en av oss, skal du se. Eller kanskje gjelder det ikke å snakke sammen, men å holde kjeft.
Så til slutt – mon tro om ikke saken i DN (jeg har jo ikke lest den) er foranlediget av forskningsrapporten om dette emnet, som lanseres 30. april. Kanskje er det en kommunikasjonsrådgiver som står bak, og har plantet hele saken? Se for øvrig her, for den interesse det måtte ha: http://www.kommunikasjon.no/bransjen/forskning/lansering-av-forskningsrapportenen-kommunikasjon-og-innflytelse
PS:
Tenk når mitt favorittmedium NRK som en av toppnyhetene i morges forteller at Fabian Stang ønsker Justin Bieber velkommen tilbake, for det gir forretning og skattekroner i kassa. Da snakker vi gravende journalistikk. World Gone Mad, lissom …
Her er en link fra FB:
http://www.ialloffentlighet.no/skivebom-via-bjarne-hakon-hansen/
Takk for interessant innlegg med mange gode innspill!
Det er jo helt sant at veldig mange av disse folkene (deg selv inkludert) gjør en bra og viktig jobb. Jeg har mer problemer med de som bevisst tilbakeholder fakta, eller drar søkelyset bort fra det som er viktig – sakens kjerne.
Jeg har hatt mange debatter med OLF (Nå Norsk olje & gass) her i bloggen (dessverre har de nå sluttet å svare både på twitter og her i bloggen, men av det gamle som er her skjønner du hva jeg mener). De har jo noen mantraer som går igjen, bl.a. at norsk oljeproduksjon er mye renere enn andre lands. Dette er jo forsåvidt riktig, men utslippene ved produksjonen er svært små i forhold til hos sluttbruker. En annen er at norsk gass erstatter møkkete europeisk kull. Statistisk ser vi at kullforbruket har flatet ut, og at veksten i etterspørselen dekkes inn med gass. Det betyr IKKE at det faktisk er blitt mindre kull, bare at CO2 utslippene ved den økte etterspørselen er mindre enn den ellers ville vært pga norsk gass. Sånn holder det på…
Når en da tenker på at Brækken og co sitter der med millionlønner, og NU og andre prøver å trenge gjennom på dugna – så sier det noe om at “sannhetsmarkedet” er i fare. Nå kan det jo selvfølgelig hende at jeg er helt på jorde i denne saken – men poenget mitt er at jg har helt andre “kapabiliteter” enn Norsk olje & gass til å fremme mitt syn. Nå fikk de jo også den personlige rådgiveren til Ola Borten Moe som ny informasjonssjef, så da har de god kontakt med statsråden…
At det private og offentlige bruker penger på åpenhet og levering av fakta til allmennheten har jeg stor sans for. Det er når man kjører drittpakker og andre finurligheter for å pynte på/omgå sannheten at jeg blir oppgitt.
Det er jo ikke helt nytt i historien at midler gir makt og muligheter. Mitt viktigste poeng er at det fort blir en glidende beskrivelse fra de eksemplene du nevner, til beskrivelse av utviklingen i en hel bransje og profesjon. Jeg er ikke sikker på om bransjen som sådann fortjener det dårlige ryktet fullt og helt.
Finurligheter og drittpakker er jo neppe noe gode, det kan vi godt bli enige om. Så blir det nok en diskusjon om hva som egentlig er sannheten, hvem som eier den, og om den kan beskrives med ord (som må tolkes). Den diskusjonen passer vel best på Flesa, under åpen himmel, der alt er så mye klarere, vil jeg anta.
Et annet poeng er jo at dine muligheter til å delta i den offentlige debatten uten redaksjonelle mellomledd er blitt betydelig større med internett, selv om det ikke alltid er så lett å nå igjennom, selvsagt.
Takk for enda flere gode poenger Anders! Jeg ser jo også at det er glidende overganger her, men har som du kanskje skjønner fått litt avsmak etter OLF-rundene. Nå er det jo mange flere som jobber med info enn dem, og som jeg også prøver å få frem – så gjør de mye bra.
Når det gjelder den egentlige sannheten – så tror jeg ofte en kan si at den ikke er betalt for å fremmes… Men, det er et vanskelig område. Sannheten er ofte forskjellig fra hode til hode.
Når det gjelder det siste, så er det selvsagt riktig. Samtidig som det jo også har blitt mange flere avsendere – så kanskje blir det litt opp i opp?