Friluftslivet i utvikling

Mye av det jeg driver med handler om friluftsliv, og jeg kommer stadig i diskusjoner om HVA ER FRILUFTSLIV? Her er noen betraktninger rundt temaet.

20080324-IMG_0390

Både St.meld 40 (1986-87) og St.meld 39 (2000-01) bruker følgende definisjon på friluftslivet:

”Friluftsliv er opphold og fysisk aktivitet i friluft i fritiden med sikte på miljøforandring og naturopplevelse”.

Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) har valgt en litt kortere (og åpnere) definisjon:

”Friluftsliv er fritidsbruk av natur”

Begge definisjonene gjør jo at jeg ikke driver friluftsliv (stort sett), da jeg har dette som jobb. Egentlig har jeg vel verken jobb eller fritid – men en livsstil som handler om å være en del i natur.

Den siste diskusjonen jeg hadde om temaet handlet om snowboard. Noen av nestorene i norsk friluftsliv var uenige om denne aktiviteten var friluftsliv eller ikke. I mine øyne er det åpenbart at snowboard KAN være friluftsliv. Jeg ser for meg noen som traver oppover en fjellside på truger, spenner på seg brettet og kjører ned igjen. De fleste vil være enige om at det er friluftsliv. Hvis snowbardet brukes i et anlegg, så er det mer komplisert. Er det friluftsliv på veg ned, og ikke i heisen på vei opp? Bakkene er jo veldig tilrettelagt også, men dette blir jo annerledes med heliski. Da er det vel enda mer åpenbart at det ikke er friluftsliv i helikopteret, men helt klart aktivitet i urørt natur på veg ned igjen… For å problematisere dette ytterligere, så finnes det jo i dag innendørs skianlegg – DA er jeg veldig klar på at det IKKE er friluftsliv vi snakker om.

Derfor er det vanskelig å knytte friluftslivet til spesifikke aktiviteter. Istedet synes jeg det er formålstjenlig å se på noen andre parametre for at man skal kalle ting friluftsliv:

NATUR
De aller fleste vil være enige om at friluftsliv er knyttet til natur, men hvor naturpreget skal aktiviteten være? Det snakkes om urbant friluftsliv som foregår i opparbeidede, parkmessige områder. Før var man opptatt av urørt natur (def. som 5 km til nærmeste tekn. inngrep), men slike områder har vi snart ikke igjen i Sør-Norge.

FYSISK AKTIVITET
Den første definisjonen nevner spesifikt fysisk aktivitet. Jeg tror det blir en svært viktig parameter fremover, fordi vi automatiserer og motoriserer i større og større grad. Som i eksempelet med snowboardkjørerne. Snøskutere og vannscootere er det også mange som vil kalle friluftsliv, men jeg synes en skal være klar på at vi snakker om ikke-motorisert aktivitet. Først da kan det kalles friluftsliv. Så er det helt klart utfordringer ved at folk kjører/reiser langt for å bedrive friluftsliv.

OPPLEVELSE
Den første definisjonen tar opp i seg dette, og jeg tror det er en viktig del. Enten det er et tre i en park, eller utsikten fra en 2000-metertopp i Jotunheimen. Dette punktet henger sammen med det første – hva skal vi kalle natur?

ENKELHET
Den siste parameteren er kanskje den viktigste, og ikke klart uttrykt i definisjonene. Her kunne en trekke inn bærekraft. Tematikken rundt motorisert/ikke-motorisert kan også nevnes her. Kommersialisering og spesialisering av friluftslivet er også med på å fjerne det fra å være “et rikt liv med enkle midler” (Arne Næss sin definisjon). Friluftslivet blir mer og mer likt vårt vanlige liv, med krav til komfort osv. Dette er det viktig å ha et bevisst forhold til.

Av det ovenstående skulle det være åpenbart at det ikke er noen enkel sak å definere hva som er friluftsliv. Aktiviteten snowbard kan som vi har sett defineres både klart innenfor og utenfor. Dessuten er det store gråsoner. Jeg tror likevel at de 4 parameterne jeg har nevnt her kan være med på å skape mange gode diskusjoner, slik at vi hele tiden kan ha et reflektert forhold til friluftslivets utvikling.

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Samfunn. Bokmerk permalenken.

7 svar til Friluftslivet i utvikling

  1. Atle Grimsby sier:

    Flott bloggpost.
    Husker fra friluftslivstudiet i Bø at kompleksitet (Enkelhet) og tur etter evne var sentrale tema. Ved økt kompleksitet (mangel på enkelthet) fjerner vi oss fra friluftslivets egentlige gleder. Selve opplevelsen. Holistisk harmoni, i ett med naturen. Kompleksitet kan være selve utstyret, at det er dyrt og hightech (treski/plast kontra bomull/goretech, osv) men også organisering som kreves for å oppnå opplevelsen.
    Øker kompleksiteten i utstyr er du også mer sårbar når noe uforsett skulle skje. Evnen til å reparere ødelagt utstyr ute i naturen.
    Et tema som ikke kommer fram i dagens friluftsliv er tilhørighet til området du ferdes i. Dvs kunnskap om natur og kulturhistorie i området der du utøver selve friluftslivsaktiviteten. At man kjenner til gamle tragiske hendelser som man kan knytte til lomens skrik i natta, eller slitet til fattigfolket som har bygd den steingarden man ferdes langs. Eller noe så elementert som hvilke arter kan man forvente seg å finne i området vi ferdes i. Manga av mine beste friluftslivs-opplevelser kan knyttes til slike hendelser. Som da jeg lå med venner i åpne bruksbåter i blikk stille sørlandsskjærgård med moril, månelys og levende lys fikk servert selvfisket steinbitt og opplest dikt fra lokal forfatter.
    Måten vi ferdes på er også viktig med sporløs ferdsel (ikke etterlate søppel eller stygge kutt i trær osv) og i respekt med naturen. Før i gamle dager var friluftslivsaktiviteter knyttet til nytteverdi av turen. sanking av sau/storfe, sanking av ved, matauk i form av fisk, bær, eller sopp. Da var det nytteverdien som bestemte gleden av turen.

  2. Jan C. Rosenlund sier:

    Selve ordet “friluftliv” er ganske uspesifikt – det er vel mye av årsaken til at det i det hele tatt blir noen diskusjon. Helt direkte sier det jo bare “liv i friluft”, der noen kan mene “friluft” er alt som ikke er innedørs, og “liv” at man ikke er død; litt mer konkret: Er utendørs for å foreta seg noe (f. eks, stå i slalombakken)

    ”Friluftsliv er opphold og fysisk aktivitet i friluft i fritiden med sikte på miljøforandring og naturopplevelse”.

    ”Friluftsliv er fritidsbruk av natur”

    Jeg synes begge disse definisjonene rydder plass for tilrettelagte, kommersielle – gjerne anleggsbaserte – aktiviteter. Jeg får sterke assosiasjoner til “friluftsaktiviteter”, der man kan putte nesten alt som er litt utagerende og utendørs, og der sammenhengen er underordnet (f. eks. kjøre snowboard)

    Ingen av de 4 begrepene du tar opp (natur, fysisk aktivitet, opplevelse, enkelhet) inngår i ordet ”friluftsliv”. Det er jo derfor folk kan putte vekslende mengder og typer av dem inn i begrepet etter forgodtbefinnende!

    Atle Grimsby nevner helt på slutten ganske kort: Nytte. “Før i gamle dager var friluftslivsaktiviteter knyttet til nytteverdi av turen.” Dette sier noe om sammenheng, at det er en hensikt for og en ramme rundt aktivitetene man bedriver ute. Jeg tror nytte og hensikt bør med i forståelsen av friluftsliv – hvis vi skal bruke ordet. Og at det ikke er alle hensikter som er like “gode” eller “verdifulle”.

    Begrepet “naturliv” blir brukt i en del sammenhenger. Jeg vet ikke riktig om det finnes noen omforent definisjon av dette begrepet, men jeg får klar forståelse av en hensikt her: Leve i naturen på naturens premisser, i motsetning til å leve det urbane livet. Altså bevege seg, skaffe seg ly og le, spise, sove, være langsom og stille – med de hjelpemidler man kan ha med seg, og de man finner i naturen.

    Jeg er ikke sikker på om det går an eller har noen hensikt å prøve å smalne inn betydningen av begrepet “friluftsliv”; dertil har det alt for lenge vært brukt om “alt mulig” – og mange (bl. a. offentlige) aktører akter å bruke det temmelig vilkårlig i fortsettelsen

  3. Lars sier:

    Takk for gode kommentarer Atle og Jan!

    Først litt til Atle. Det finnes en spennende artikkel av Sigmund Sætreng Kvaløy om kompleks vs komplisert. Hans definisjon er at naturen er kompleks (og selreparerende), mens maskiner osv er kompliserte (og ikke selvreparerende). I dagliglivet skiller vi jo ikke veldig på dette.
    En litt mer tydelig dikotomi er hva som er “født” og laget. Et tre havner i første kategorien, mens du skal være heldig hvis ryggsekken kommer med en avlegger.
    Tilhørigheten til områdene er jo også i ferd med å bli borte. Nærfriluftslivet er undervurdert, mens folk drar både langt og lenge for å drive friluftsliv. Da kommer vi over på et annet begrepspar: kjennskap og kunnskap. Hvis en er mye i et område får en kjennskap til det (det sitter i beina og hele kroppen), mens hvis en oppsøker et område med kart og kompass har man kunnskap om det (i hodet). Kjennskap krever tid og erfaring.
    Ellers har du fine betraktninger rundt natur, kultur og opplevelser. Tusen takk!
    Til slutt dette med nytteverdien. Ordet Friluftsliv dukker opp 1863 hos Ibsen (Paa Vidderne). I denne tiden var det to former for friluftsliv: det med nytteverdi (sanking og jakt), og det som kun var adspredelse (fx tinderanglingen til Slingsby og co). Dette er behandlet i en artikkel av Gunnar Breivik vi hadde i Bø.

    Så noen kommentarer til Jan.
    Du har jo fullstendig rett i at ordet friluftsliv er uspesifikt, og siden 1863 har det utviklet seg ganske mye. Kanskje særlig de siste 20-30 årene. Du skriver om sammenhengen mellom aktivitet og natur – det tror jeg også er veldig viktig.
    Når det gjelder nytte og hensikt, så er jeg litt usikker. Friluftslivet er for meg et sted der jeg bare kan “være” – nyttepresset er stort nok ellers. Men, væren er jo helt klart en hensikt, og det er ikke tvil om at det er nyttig (rekreasjon, hvile).
    Naturliv har noe mer bærekraftig over seg, og det var en av grunnene til at jeg registrerte naturliv.no da jeg studerte i Bø. Her ligger det en del fagstoff om friluftsliv skrevet av forskjellige forfattere.
    Ellers er jeg helt enig med deg i at det er vanskelig med noen spikret definisjon av begrepet. Mitt poeng var å trekke frem 4 parametre som jeg mener er viktig for og i friluftslivet. Så kan en se de forskjellige aktivitetene i lys av dette – antagelig er det få ting som vil score 100% på alle.

  4. Jan C. Rosenlund sier:

    Ja, “nytte” er litt skummelt; det kan lett bli til noe “over-målrettet” og autoritært. Man bør kanskje dele opp i to slags nytte: På den en side å hente ut ressurser, og på den andre å leve i naturen, uavhengig av umiddelbare tilførsler fra storsamfunnet (selv her blir det grenseoppganger; . f. eks. å oppsøke en landhandel for å kjøpe brød og kaffe, er det å skaffe seg “umiddelbare tilførsler fra storsamfunnet”?)

    “Friluftslivet er for meg et sted der jeg bare kan «være» – nyttepresset er stort nok ellers. Men, væren er jo helt klart en hensikt, og det er ikke tvil om at det er nyttig (rekreasjon, hvile).”

    Dette synes jeg handler mye om opplevelse, som er helt sentralt. Men “gode opplevelser” av f. eks. “ro og fred” kan man få om man på en kjøretur går ut av bilen en liten stund, går litt vekk fra veien, og sitter og nyter stillheten og utsikten litt. Men er det friluftsliv? Eller naturliv?

    Spennende dette med “kjennskap” og “kunnskap”. Kommer i tanker er om at det gjerne heter “skaffe seg kunnskap”, og “lære seg å kjenne”.

  5. Lars sier:

    Takk for nok en god kommentar Jan!

    Jeg tror også opplevelsesaspektet er helt sentralt, men som du skriver er dette også vanskelig å avgrense. Når er det “nok” natur til å være en friluftslivsopplevelse?

    Tusen takk for siste linje. Dette med kjennskap og kunnskap ble veldig aktualisert under en leteaksjon i min tid i Bø. Tre studenter hadde ikkekommet tilbake fra tur, og en viste omtrent hvor de måtte være. Det var tykk tåke i området. Politi og Røde Kors ble tilkalt, men ingen fikk lov til å gå inn i området. På kvelden ble det forsøkt kjørt med viesel inn til den hytta man antok de var på. Pga overvann kom de ikke helt frem, og de hadde ikke med ski.

    På samme kveld hadde en lokalkjent tatt kontakt med politiet og sagt han kunne svippe inn til hytta for å se om de var der. Det var helt uaktuelt, selv om han hadde vokst opp i området.

    På morgenen var det fremdeles ikke funnet, og kjentmannen gikk da inn på 30 min, og fant hytta tom. Men, en lapp fortalte hvor de hadde gått. Like etter ble de funnet av politi på scooter med GPS-spor som de kjørte etter.

    Jeg synes dette er et godt eksempel på kjennskap (kjentmannen) og kunnskap (politi, Røde Kors, GPS, scooter/viesel – kompliserte hjelpemidler). Nå skal vi ikke klare oss uten kunnskap (den er jo også ofte grunnlaget for kjennskapen), men jeg synes vi skal oppvurdere kjennskapen!

  6. Interessant lesning og viktige betraktninger på norsk friluftslivstradisjon! For det er vel noe ekte norskt ved det å føle og nyte skogens ro? En av de viktigste årsakene til at vi søker ut i naturen er visst fred og ro, stillhet og tid til ettertanke, sies det. Altså rekreasjon.

    Jeg har lyst til å problematisere vårt evinnelige fous på denne definisjonen av et så flott, men vidt begrep som friluftsliv. Er det ikke noe underlig over å skulle bry seg om dette frie og livshungrige ordet som en nasjonalt bestemt ramme?

    Det proklameres av mange at kjærnen i friluftslivet er naturopplevelse, kontemplasjon og naturkontakt for naturens egen skyld. Altså snakker vi her om å finne (fjell)roen og å være i det fri på naturens premisser – naturen skal ha en egenverdi og vi skal søke det biosentriske livssyn. Dette står jo i stor kontrast til landsbygdas friluftsliv, der naturen har/hadde en klar nytteverdi, som det blir referert til i kommentarene. Likevel er det det tradisjonelle friluftslivet vi gjerne fortsatt omtaler som “ekte” og som kjærnen i friluftslivet. Eller er det egentlig sånn?

    “Nuvel, du er sånn friluftsmenneske du ja, driver og brenner bål og sover ute og slikt” – sier folk ofte til meg. Ordet skaper helt klart noen forventninger hos mange, og gir spesifikke assosiasjoner til det vi forstår som det tradisjonelle friluftslivet, om du vil. I Norge vel og merke..

    Jeg synes det er veldig viktig å forstå friluftsliv som et sosiokulturelt fenomen – altså noe som er dynamisk og forandelig i takt med samfunnets endring og utvikling. Våre tilsynelatende moderne friluftslivsaktiviteter er jo egentlig bare “same shit, new wrapping” eller “same gold, new attitudes”. Og her ligger vel noe av kjærnen til dagens utfordringer. Bærekraftighet! Og dette henger selvsagt sterkt sammen med livsvalg, verdier og vår måte å se verden på.

    Spesialisert utstyr for en gitt aktivitet, nytteverdi eller lek, er jo heller ikke noe nytt – se for dere eskimoene jakte narhvalen mellom Grønlandsråker på våren. Få var vel mer spesialisert enn disse i utstyr, kunnskap og kjennskap..vel og merke for å overleve.

    Det kan virke som om det oppstår en viss kognitiv dissonans i oss, når vi skal forklare vårt forhold og syn på friluftsliv:)
    Ja, noen banale kveldstanker. Takk for hyggelig lesning forøvrig!

  7. Knegg Knegg sier:

    Er tilbøyelig til å være enig med Cecilie, sånn rent akademisk. Aktivitetene vil fortsette å skifte. En dag blir det sosialt aktverdig å gjøre noe annet enn det som er mest stas i dag. Prøven på om det er OK må være: Kan noen andre bruke området i morgen, til det som er stas da?

    Så er det OK å sykle til Rondvassbu? Er det OK å kjøre scooter dit? Hva med et lite helikopter?

    Alle tre er OK etter denne testen. Men de to siste eksemplene ville også ødelegge for andre som er der samtidig.

    Jeg kom nærmest, nei, faktisk, opp i krangel med en amerikaner en gang. Hun ville bare ikke forstå vår innstilling til ferdsel utenfor merkede stier. Tenk på alle de sjeldne plantene vi drepte her til lands når vi tråkka overalt! Her til lands ligger konfliktlinja et annet sted i lendet. Her er det vel ved motorstøy og permanente inngrep de sterkeste følelsene engasjeres?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.