Padlepilegrim

I kveld skal jeg ha en kort innledning hos Teologikaféen i Domkirka. Teamet for kvelden er “Pilegrim 2013 – tro eller terapi“, og hovedinnlegget er ved Eivind Luthen. Jeg skal være oppvarmer, og snakke litt rundt det å være padlepilegrim. For de som ikke har mulighet til delta legger jeg inne mitt manus her.

PADLEPILEGRIM

I programmet står det at jeg skal snakke om «Mine pilegrimserfaringer». I tradisjonell forstand har jeg bare to stk: Fra Hamar til Hjerkinn langs leden til Nidaros, og fra den relativt nye leden fra Hovden til stavkirken i Røldal. De siste årene har jeg derimot tenkt mye over dette å være «padlepilegrim».

Det er noe med padlingen som har store likheter med den tradisjonelle pilegrimsvandringen. Vi skal heller ikke glemme at en del av pilegrimstrafikken i middelalderen gikk med båt til Nidaros. Underveis passerte de Selja kloster syd av Stadt – et sted jeg definitivt skal tilbake til med kajakken. Også langs Sørlandskysten finnes det mange kystnære kirker og Olavskilder som må ha blitt brukt av pilegrimmer.

Pilegrimsbegrepet har blitt utvidet de siste årene, og antall pilegrimsmål er også økt. I dag snakkes det til og med om å være «bilgrim». Jeg synes dette er å tøye begrepet vel langt, og synes det er viktig å være underveis med egne krefter. Da er det lettere å kjenne på Livet og nærværet. Naturnærværet og Gudsnærværet.

For et par år siden byttet jeg ut en påsketur til alpene med en padletur i nærområdet fra fyr til fyr. Fyrene kalles ikke «kystens katedraler» for ingenting. De reiser seg majestetisk mot himmelen ytterst i havgapet, og er et fint sted for stillhet og ettertanke. Faktisk er det slik at nesten halvparten av de som bruker naturen til tur oppgir en eller annen form for religiøs opplevelse som begrunnelse.

Mange av tematikkene i pilegrimsvandringen og pilegrimspadlingen er like. Ordet pilegrim kommer fra latin og betyr fremmed, og både vandring og padling er annerledesaktiviteter i det moderne samfunnet. Slik sett innebærer begge pilegrimsaktiviteten også en slags samfunnskritikk. Her er det mulig å nærme seg Gud, samtidigi som en kommer litt på avstand fra samfunnet. Vi tar en time-out.

LANGSOMHETen er kanskje det første som slår oss. Vandring og padling er ikke preget av fart. Her er ikke alt dobbelt så bra hvis det går dobbelt så fort. Snarere tvert i mot. Langsomheten har en viktig verdi i seg selv. For å roe ned. Finne hvilepulsen. Flyten.

Vår kjære Sørlandsdikter Gabriel Scott så dette klart da motoren ble satt på båtene her nede på Sørlandet. I boka «Alkejegeren» skriver han:

«Livet er ikke lenger det første, det er tiden som er det første
– følge med i tiden heter det.»

Under pilegrimsvandring og pilegrimspadling kan Livet igjen komme i fokus. Det er ikke lenger noe vi halser etter – det er noe vi bebor.

Da jeg loffet rundt i skjærgården mellom Kristiansand og Mandal den påsken for noen år siden – hadde jeg et mål om å komme til Ryvingen fyr. Men, veien dit ble til underveis. Her var ingen brytere og varm dusj. Nærheten til naturen gir også en nærhet til selve Livet.

Vi er UNDERVEIS. For mange pilegrimmer blir det et antiklimaks å komme frem til målet. Opplevelsene, modningen og erfaringene dukker opp underveis. Der vi bruker tid. Hvis vi bare haster fra mål til mål, så mister vi mye. Å være underveis har en umistelig verdi.

ENKELHETen blir også veldig tydelig. Pilegrimsvandreren har en lett sekk med det mest nødvendige. Pilegrimspadleren har plass til litt mer, men avstandent til dagliglivet er markant også hos henne. Enkelheten frigjør tid til refleksjon, hvile og åpenhet mot noe større enn oss selv.

Da jeg gikk i land på Hundsøya i kajakkpåsken var jeg helt alene. Telt, liggeunderlag, sovepose og stormkjøkken med litt mat er alt jeg trenger. Å sitte utenfor teltet å se på solnedgangen gir en følelse av rikdom som er vanskelig å beskrive. Følelsen av at «Jeg mangler ingenting». At jeg ikke er alene. At Skaperverket smiler til meg – viser seg fram fra sin mest kunstneriske side. Jeg går aldri lei av lysspillet ved soloppgang og solnedgang.

Lysspillet er også et uttrykk for naturens RYTME gjennom døgnet. Årstidene har også i seg en rytme vi kan legge merke til under vandring og padling. Til daglig er det mest klaging. Det er for kaldt om vinteren, og for varmt og vått om sommeren. En pilegrim tilpasser seg ydmykt det været som er – og da kan alt bli en kilde til glede. Både vandringen og padlingen har også en rytme innebygget i seg selv. Ett skritt av gangen, eller et åretak. Høyre, venstre. Høyre, venstre. Det er en repetetiv bønn. Nesten som pusten.

I padlepåsken for noen år siden fikk jeg havtåke. Det var igjen et par kilometer frem til Ryvingen fyr, og jeg rakk akkurat å ta ut kurs før jeg forsvant inn i tåka. Til og med horisonten forsvant. Sikten var bare 20-30 meter, og havet var helt blikk. Plutselig begynte det å helle nedover. Jeg kunne padle i nedoverbakke. Det gikk evigheter, men klokka viste bare 10 minutter. Rytmen i åretakene var eneste holdepunkt på den strekningen. Følelsen av å være omsluttet har aldri vært sterkere ombord.

STILLHETen var også veldig tilstede. Ingen andre båter. Bare naturens egne lyder. I stillheten er det mulig å tenke. I stillheten er det mulig å åpne opp. Mester Eckhart sa etter et langt munkeliv at han ikke hadde funnet noe bedre ord for Gud enn «stillheten». Under vandring og padling er det fremdeles mulig å oppleve stillhet, men i dagliglivet er det snart en saga blott. Kommer vi til å savne stillheten? Hvis Gud er stillhet, hva er vi da i ferd med å gjøre med det guddommelige?

Alle tematikkene jeg har vært innom hjelper oss med TILSTEDEVÆRELSE. Her og nå. Ikke langt der fremme. Ikke dagen i går. I tilstedeværelsen er det mulig gå komme i kontakt med Livets kilde. Noen vil gi den navnet Gud, andre vil si at de kommer i kontakt med seg selv. Uansett navn og oppfatning er dette en kilde det kan høste av. Modnes i. Få energi til å padle og vandre videre. Møte livet med ydmykhet og respekt. Vise ærefrykt for Livet som legen og filosofen Albert Schweitzer laget en helt etikk rundt.

Jeg tror vi trenger pilegrimstradisjonen og de tematikkene den står for. Kanskje mer enn noen sinne. Tiden har definitivt fått forrang i forhold til Livet – slik kan det ikke fortsette.

Noen lurer kanskje på om jeg kom til målet denne påsken, altså Ryvingen fyr. Det gjorde jeg, og fyret tok i mot meg med åpne armer. Jeg hadde noen stille timer alene der ute, før jeg igjen ble omsluttet av havtåka på vei tilbake til neste leir.

—-

Det er skrevet en rekke bønner med reise/pilegrimsmotiv, og jeg vil avslutte med en bønn som kommer fra Iona-fellesskapet:

Bønn for LIVSREISEN
Jesus, vår bror, du sender oss ut, og noen ganger liker vi ikke veien vi må gå, eller vi fortår ikke hvorfor vi må gå den.

Velsign oss med mot, når veien er full av redsler og farer.

Velsign oss med nådefulle møter, når veien er ensom.

Velsign oss med gode følgesvenner, når veien krever felles innsats.

Velsign oss med nattsyn, når vi reiser i mørket,

og med skarp hørsel når vi ikke ser noe,

så vi kan høre de gode fottrinnene til våre medvandrere.

Velsign oss med humor – vi kan ikke reise ledig og fritt om vi er tynget av gravalvor.

Velsign oss med ydmykhet, så vi kan lære av dem som er rundt oss.

Velsign oss med besluttsomhet, der vi må gå fort.

Velsign oss med late øyeblikk, så vi kan strekke oss og hvile, og kjenne duftene rundt oss.

Velsign oss med kjærlighet, som vi kan gi, og få.

Velsign oss med ditt nærvær, selv om vi føler at du er langt borte.

Send oss ut, til vi skjønner og forstår at det er på veien du er,

og at der du er, går ferden hjem.

Velsign oss, før oss, vis oss kjærlighet, ved ditt evangelium som gir oss liv.

Amen