Da har jeg levert en kronikk om det enkle friluftslivet og motorisert ferdsel til Fjell & Vidde. Legger originalen her i bloggen, da den som kommer på trykk er litt forandret og forkortet.
Kystfriluftslivet trues
Å drive med enkelt friluftsliv i juli langs Sørlandskysten har blitt en ekstremsport. Båtene blir flere og flere, og motorene større og større. Erfaringene til sjøs er ofte omvendt proporsjonale med lommeboka. De få politibåtene som finnes ligger godt fortøyd, og anarkiet hersker i stor grad. Ialle fall skal det mye til for å bli oppdaget.
Verdiene endres. Sakte men sikkert. Vår kjære sørlandsdikter Gabriel Scott så dette svært tydelig allerede før 2. verdenskrig:
«Livet er ikke lenger det første, det er tiden som er det første – følge med i tiden heter det.»
Derfor må alt gå fortere og fortere – også til vanns.Denne sommeren vil trykket øke ytterligere, ved at forbudet mot vannscootere oppheves. Riktignok skal det lages et sinnrikt system slik at de blir vanskelige å bruke, men når det ikke er noen til å håndeheve disse reglene er vi like langt. I dag er det faktisk forbud mot bruk, men kajakken min har blitt brukt som rundingsbøye i 5-knopsområde mer enn én gang. Antall vannscootere er også sterkt økende, og de har investert mye i omdømme, PR og advokater. Den stille majoriteten av de som ikke ønsker dem langs kysten er stor, men de lar ikke høre fra seg i samme grad.
Det enkle friluftslivet i for eksempel en kajakk har kvaliteter som vi bør ta vare på!
Ta LANGSOMHETEN – gli gjennom vannet på en stille dag. Vannscootere kan komme opp i 60 knop, og det er bare et tidsspørsmål før vi har første fartsulykke. Nå skal det riktignok komme avstandsregler til land, men jeg tror det er ønsketenkning at disse overholdes. Hver sommer driver jeg aktivitet ved et sund der det er 5 knops grense. Her overskrides den grensa av 98% av båtene som går forbi. Min erfaring er vel at «vettlausa» er enda mer utbredt blant vannscootere enn blant motorbåtene.
STILLHETEN har også en unik verdi, og heldigvis har DNT nå en styreleder som har satt dette på dagsorden. Kanskje er det en ønskedrøm å få tilbake mer stillhet om sommeren. Likevels må vi aldri glemme at den har en unik verdi. Vi som leter for å finne padler helst om vinteren… Men, stillheten fortjenes av større brukergrupper enn vinterpadlerne! Nå hevder man at en nesten kan lage stille vannscootere, men da blir jo fartssirkuset enda mer farlig.
I det enkle friluftslivet er også RYTMEN noe vi oppsøker. Ett og ett åretak. Skifte i stemning og lys gjennom døgnet og årstidene. Det blir ikke det samme med tusenvis av omdreininger i minuttet. Der farten overskygger stemningene, og komforten stenger naturen ute. Vi er blitt fremmedgjort fra naturen, og vil helst bare trykke på en knapp for å få vindstille og sol.
Til slutt vil jeg også slå et slag for ENKELHETEN. I en kajakk er det enkelt å oppleve et rikt liv med enkle midler. Motoriserte fartøy er kompliserte, og drukningsulykker pga nedkjøling på vannscooter er mer sannsynlig enn i en kajakk. Der er vi underveis, og kler oss deretter. I en vannscooter kan en dundre i 50 knop til havs, og satse på at det går like fort inn igjen. Hvis ikke…
Allerede er kystfriluftslivet langs Sørlandskysten så presset at jeg ikke avholder padlekurs i juli. Hvis vi skal øke trykket ytterligere, så blir verdiene i det enkle friluftslivet blåst av sjøen i den varmeste tiden på året? Er det ønskelig? Gjør vi dette med åpne øyne?
Eller er det slik som Zapffe skriver i leserinnlegget «Avskjed med Gausta» (bare at nå er det kysten det gjelder):
«Uten håb sørger dine trofaste, og din skjæbne står for dem i tragediens hellige lysning: fordi du var skjøn, måtte du tjene forfaldet.»Lars Verket
Kajakkpadler og padlosof
@padlofil
Bilde av en kulturkollisjon!
Ja, kan ikke si jeg gleder meg… Men, her er det altså penga som rår – og da blir jeg dessverre ingen sterk aktør…