Lys og mørke

I siste nr. av Innsikt (02/2013) er det en coverstory om “Kampen for mørket“. Her var det en del spennende.

Essayet er skrevet av Christian Lysvåg som er filosof, skribent og forfatter. Hele saken går fra s. 48-59. På s. 59 står følgende til ettertanke:

Om å se i mørket. Det er en kjent historie: En blind kvinne elsker en mann som ikke er blind. Hun sier, du er så vakker. Han blir stille, hvordan vet du det, svarer han. Jeg vet det med hele meg, sier kvinnen.
Denne situasjonen kan vi overføre til menneskets opplevelse av verden. Kjenner vi egentlig dens vesen, dens hemmeligheter, dens skjønnhet, når vi lar synet gjøre rent bord? Når vi setter likhetstegn mellom syn og sannhet, det visuelle og viten? Hele vår kultur, ja, vår sivilisasjon, er basert på synets forrang. Fra Vestens greske begynnelse har det å se vært det samme som å forstå, å vite. Og i en tid da mennesket var ganske maktesløse mot mørket, er ikke det merkelig. Hvem ville ikke velge seg lys når verden skulle kartlegges og forstås?
Men, som mange filosofer har påpekt, man velger med dette ut bare ett aspekt ved virkeligheten, det objektive og visuelle, mens de andre sansene nærmest blir kuriøse tillegg. Kan det være riktig? Tenk bare: Hvorfor skulle vi være utstyrt med fem sanser om det ikke var unike ting å oppdage med alle fem? Hvem sier at sannhet er synlig?
I en verden som blir stadig mer gjennomstrålt av kunstig lys, forrykkes balansen mellom sansene ytterligere. Folk flest hører dårlig, det vil si uten presisjon. Vi kan ikke skjelne ting, kjenne igjen og bestemme med ørene. Taktilitet (berøringssansen), lukt og smak regnes som sære sansemmenneskers gebet – hyggelige, men uvikitge evner. Men det som verre er, kan man si, er at også synet svikter i det kunstige lys. Liv foran skjermer gjør oss halvblinde på fjellet. Halve verden bruker briller. Og det kunstige lyset gjør altså natten, mørket og alle de uendelige nyansene i naturens eget lys utilgjengelige for oss. Vi ser ikke stjerner, ser ikke dyrene, skyggene, de særegne detaljene som trer frem i mørket. Vi har egentlig gjort oss selv fullstendig ubrukelige som sansevesener; vi ville ikke klart oss om strømmen plutselig gikk for alvor. Vi kan ikke orientere oss, kan ikke navigere, kan ikke egentlig leve.

Her var det mye til ettertanke synes jeg!

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Samfunn. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.