Jeg har nå lest boka “Framtidsfrø“, og i en av de siste artiklene – av Rolf Erik Solheim – var det noen avsnitt jeg vil ta vare på. Han skriver:
Først nå oppdager vi, som Arne Garborg gjorde omkring 1895, at LIV synes å være “hellig”, knyttet til utvikling av bevissthet og spiritualitet. I sitt essay Troen på livet skriver han:
“Dette “liv”, som er så irrationelt, og hvis væsen er så dunkelt, at man ikke engang formår at erkjende et særligt livsprincip (hvorved da “mysteriet” synes at drage sig tilbage ind i naturens dyb og blive altomfattende), dette liv, som er os en modsigelse og en dårlighed, men som er sterkere end al fornuft, og som ikke lader sig hverken forklare eller bortforklare, det må alligevel have en grund, hvorfor det vil leve. Det må alligevel have et mål. Dette mål, denne grund, må, som for tanken er utilgjengelig, bli religiøst at fatte.
…
Vi kalder vort mysterium livet, i mangel af et bedre ord. Har vi trang til at personificere, siger vi Gud, og det er så meget mere som ingen her kan “bevise oss det modsatte”. Kun at bevidstheten ikke fordunkles om vor gådes natur; dvs dens beliggenhed hinsides erkjedelsesgrænsen.”
Han fortsetter med noen linjer av Albert Schweitzer:
“Jo dypere vi studerer naturen, dess mer oppdager vi at den er full av liv; og jo dypere innsikt vi får om at livet er en hemmelighet, dess mer er vi alle sammenvevd i dette all-livet…. Den fullkomne ærefrykt for livet er å oppgå i en mystisk forening med alt levende.”
