I går ble jeg 44 år gammel, og det er rart å tenke på at jeg nå befinner meg på en topp (sammen med mange andre) som folk ikke tenker over:
Grafen er hentet fra “The Really, Really Big Picture” av Chris Martenson.
Det året jeg ble født var første året med olje på norsk sokkel. Uttaket toppet seg i 2001, og til nyttår var produksjonen halvert i forhold til toppåret. Internasjonalt er det samme trenden – flere og flere land har synkende oljeproduksjon. Økende produksjon av gass og stigende oljepris gjør at vi ikke merker noe økonomisk enda. Likevel synes jeg det er utrolig lite skriving om den energiutfordringen verden står ovenfor. Fossil energi blir vanskeligere og vanskeligere tilgjengelig, og mer og mer dirty.
Å kombinere energi med et blikk på befolkningssfremskrivning er det dessverre ingen som tør. FN økte sitt anslag for verdensbefolkningen til 10 mrd i 2050. Jeg prøvd å finne ut av om de hadde sett dette i forhold til energitilgangen, men dette var ikke sett på i det hele tatt. Noe sier meg at vi på vei til 2050 kommer til å få oss noen overraskelser. Altfor mange satser på at vi skal finne en mystisk x-faktor som skal dekke opp behovet for energi. I dag er 80% av all energiforbruk i verden fossil. Å erstatte dette med alternative (og gjerne bærekraftige) energikilder er det ikke lett å se hvordan skal være mulig.
Så da har jeg vært med på 45 år med opptur, og håper å få med meg i alle fall 45 år med nedtur også. Det høres kanskje pessimistisk ut, men jeg tror at denne nedturen bærer kimen i seg til utrolig mye positivt. Minkende levestandard på vårt nivå kan føre til høyere livskvalitet – og det blir garantert mange nye og spennende løsninger på ting! Derfor vil jeg gjerne ha med meg så mye som mulig av nedturen også!
Gratulerer med overstått!
Det du skriver bør vi bare modig konfrontere, men når vi ser svart forut er det godt å løfte øynene. Du ser de gode mulighetene i en endring! Tom Holland (´The forge of Christendom´) speiler vårt eget ´store bilde´ i det til europeerne for tusen år siden (samtidig setter han dessverre rekord i lange setninger):
“Though the fretful Christians of the tenth and eleventh centuries may appear remote to us, and remote all their presumptions and expectations, we in the West are never more recognisably their descendants than when we ponder whether our sins will end up the ruin of us. The sheer range of opinions on global warming, from those, like Lovelock, who fear the worst to those who dismiss it altogether; the spectacle of anxious and responsible people, perfectly convinced that the planet is indeed warming, nevertheless filling up their cars, heating their houses and taking cheap flights; the widespread popular presumption, often inchoate but no less genuine for that, that something, somehow, OUGHT TO BE DONE: here are reflections, perhaps, that do indeed flicker and twist in a distant mirror. ”
Nå skal jeg ikke skrive av flere enn disse to setningene, men han beskriver hvordan bakteppet til livene våre var temmelig likt da og nå.
Det kommer ingen dommedag nå heller, bare mer historie.