I dag sto det et fantastisk intervju på trykk i Vårt Land. De har en intervjuserie om “Min tro“, og i dag var det Linn Skåber som var gjest. Selv om vi kjenner henne best som flåkjefta i Nytt på nytt på NRK1 på fredager, så har denne dama tenkt. Lenge. Og godt!
Her er noen utdrag:
… Jeg hadde aldri turt å si at min tro er riktig. Det får Gud til å høres dum ut‚ som om han har droppa ut av ungdomsskolen. Min Gud må jo være klokere enn meg.
– Troen blir hard om den blir til noe som vet. Mitt favorittord er nysgjerrighet, og det ligger tett opp til tro. Det ligger mye ydmykhet i å være nysgjerrig, men så fort du vet, blir du litt idiot.
– Livet har lært meg at jeg blir mye mer glad over å være ydmyk og nysgjerrig i stedet for stolt og beinhard.
… Gud er kanskje mest glad i de som ikke tror, de som ikke har noe å støtte seg til. – Han passer litt ekstra på dem. De ville jeg gjort om jeg var Gud.
(Om misjonsbefalingen:) – Jeg tror vi skal konkludere med at det er veldig lenge siden den ble skrevet. Det har vært mange mellomledd mellom Gud og oss som kan ha kødda det til, og det er nok liten sjanse for at han retter opp feilene igjen. Er det en Gud der, er nok kjærligheten grunnlaget.
(Om tryggheten) – Følelsen av at det finnes noe større enn oss. De store rommene gir oss muligheten til å reflektere over dette.
Det virker som om hun har en livsbejaende og trygg tro – herlig lesning! Takk til Kjell Kvamme for godt utført jobb. Selv om han på baksiden skriver at han glemte spørsmålene, og at Skåber sa hun kunne stille med både spørsmål og svar!
Etter intervjuet er det “Ordet og livet” med Per Arne Dahl. Den har en avslutning som kunne være en forlengelse av intervjuet med Skåber:
Om vi spiller toleranse ut mot tydelighet blir resultatet “tulleranse” og utydelighet. Tydelighet og toleranse er ikke fiender, men tvillinger. Å markere en profil skaper trygghet. Den som fremstår med tydelighet uten toleranse havner i brutalitet og maktovergrep – slik en tolerant person uten tydelighet ender opp med moteriktig vilkårligheter og meninger uten forankring. Det siste klør oss i øret fordi vi tilhører en kultur hvor vi blir forsøkt fanget av en billig toleranseforståelse, hvor alt fremstår som like gyldig. Tragedien for denne kulturen er at der alt blir like gyldig, blir det meste likegyldig.
Jeg tror det norske folk ønsker å vise tydelighet på verdier og trosholdninger, med toleranse og respekt. Og dette er en sterk bevegelse: Folk viser hvem de er ved å komme til kirken, de bruker den og hegner om den. Skarpe kirkekritikere får oss altfor lett til å undervudere og overse hvor stor denne bevegelsen som støtter folkekirken er. De viser sin kristne identitet ved at de faktisk går til kirken, samme hva kritikerne mener.
Kirkekamp kan sånn sett bety å være en stemme for denne store gruppen stemmeløse.
