Ærefrykt for maten

I Morgenbladet har det vært en del skriving om selvdyrking i det siste, og jeg synes Barbro Raen Thomassen ga et svært godt tilsvar på fredag 11. januar 2013. Det ligger her i fulltekst.

Å SPISE ER INGEN HOBBY

Essayet “Selvdyrking er selvdyrking”, skrevet av et trekløver fra Senter for utvikling og miljø, UiO, har vakt behørig oppmerksomhet. Artikkelforfatterne beskriver selvdyrking som et overklassefenomen “nesten nødvendigvis forbeholdt dem som har mer enn gjennomsnittlig med tid og ressurser”, og der hensikten med å dyrke grønt er å “kommunisere sin egen overlegenhet”. Trekløveret har, isolert sett, selvsagt rett i at noen persilledusker og dillkvaster i balkongkassen ikke redder verden. Men det gjør heller ikke den holdningen forfatterne markedsfører. Det er mulig at det finnes enkelte utgaver av selvdyrkere slik de beskriver dem. Jeg kjenner ingen.

Min erfaring er denne: Som student ved Kunstakademiet i Bergen på begynnelsen av 80-tallet, hadde jeg tatt et yrkesvalg med ytterst usikker inntjening. Det samme hadde min mann. Ingen av oss kunne regne med trygg inntekt. Vi ønsket derfor ikke å ta opp store studielån. I stedet satset vi på å leve så enkelt som mulig. Blant annet bestemte vi oss for å dyrke egne grønnsaker. Jordeiere var vi jo ikke, men det ligger mye jord brakk rundt omkring. Det gjorde det også ti minutters gange fra der vi bodde, og eieren tillot oss å spa opp et stykke. Siden har vi alltid sørget for å ha tilgang på jord, alle steder vi har bodd.

Vi dyrker økologisk og har prøvd og feilet. Uansett: gleden over å tilberede mat av sunne og ferske råvarer og spise det vi har arbeidet for, gitt tid og oppmerksomhet, er stor. Å dyrke mat selv er et realt, godt stykke arbeid og for oss ingen hobby. Like så lite som det er en hobby å spise.

Å ta vare på jorda er menneskets eldste oppdrag og ansvar. Det er et ansvar vi har forvaltet dårlig. Å hegne om det som er igjen, og reparere det som lar seg reparere, er vårt eneste håp. Wendell Berry, aktivist og bonde, tidligere professor ved universitetet i New York, skriver at han ikke vet om noen bedre form for personlig involvering når det gjelder helbredelse av kloden enn det å dyrke en hage. Den som dyrker en hage, såsant det gjøres økologisk, forbedrer et lite stykke av verden.

Jeg som skriver dette innlegget, fødte tre barn under studietiden. Vi hadde ingen “filippinsk au-pair som tok husvasken” eller barna mens vi selv dyrket hagen. Vi har siden heller aldri opplevd å ha to normalinntekter i husholdingen. Jeg vet ikke hva slags inntekter de har ved Senter for utvikling og miljø ved UiO. Av en artikkel i Klassekampen forleden, ser jeg at jeg tilhører de 10% med lavest lønn i Norge, til tross for sju års høyere utdannelse.

Ja, det er tidkrevende å dyrke egne grønnsaker og tilberede maten vi spiser fra bunnen av. Andre ting er også tidkrevende, for eksempel å se TV. For min del er det vanskelig å forstå hvordan så mange finner tid til dét. Vi gjør alle våre valg. Jeg velger å arbeide i mitt verksted og å dyrke jord.

Den indiske miljøforskeren Vandana Shiva påpeker at økologisk småskala landbruk og hagebruk, med variert produksjon, er både mer lønnsom og ressursvennlig enn dagens industrialiserte matproduksjon. Blant annet krever industrielle monokulturer fem til ti ganger større vannforbruk, og langt høyere bruk av andre innsatsfaktorer. “Tankegangen om småskalaproduksjon er ikke gammeldags. Den er framtiden”, sier hun.

Småskalaproduksjon er ingen luksusgesjeft, den er – og har siden menneskene ble fastboende og sluttet å leve utelukkende som sankere, jegere og fiskere – vært basis for overlevelse. Når utarming, forørkning, erosjon, flom, forgiftning o.a. mange steder truer dagens matjord, blir ikke småskalaproduksjon mindre aktuelt. Da kan også balkongkasse-erfaringer komme godt med!

Ja, “Grønn kapital er den nye kulturelle kapitalen” – slik den også var den gamle. Da skal vi bare huske på at ordet kultur i sin opprinnelige latinske mening betydde åkerdyrkning, og altså dreide seg om å dyrke jord. Slik det fortsatt må dreie seg om å dyrke jord – om menneskene skal overleve.

Barbro Raen Thomassen
Visuell kunstner

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Samfunn. Bokmerk permalenken.

Ett svar til Ærefrykt for maten

  1. Lars sier:

    Her er en artikkel i Nationen om mat som også er vel verdt å få med seg:
    http://www.nationen.no/2013/01/04/landbruk/helse/mat/matsikkerhet/kommentar/7882659/

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.