Morgenbladet har en lesverdig artikkel med denne tittelen 21. desember 2012. Det er Bjarne Riiser Gundersen som har ført den i pennen, og den gir grunn til ettertanke. Ingressen går til kjernen med en gang:
Siste skrik for å redde naturen er å sette en prislapp på den. Et nødvendig grep for å redde miljøet, eller en snikende gift som vil ødelegge kloden?
Etter å ha sett litt på hva natur egentlig er går Gundersen over til prissettingen. Det er “in”, og må til for at miljø skal komme på agendaen til politikerne. Selv om det i innledningen er sitert:
Ikke alt som kan telles, teller. Og ikke alt som teller kan telles. (William Bruce Cameron, sosiolog)
Naturen tilpasses en markedstankegang. Vi får naturlig kapital, økosystemtjenester, bio-banktjenester, grønn økonomi m.m. Jeg tok et hovedfagskurs i sosialøkonomi i 1994, og da var dette også på pensum der. Siden den gang har det nok spredt seg veldig. Flere av intervjuobjektene i artikkelen forsvarer skifte i angrepsvinkel med at moralske argumenter ikke når frem. Blant annet Peter Johan Schei (Fridgjor Nansens Institutt), Erik Solheim (tidligere miljø og utv.-minister) og Stein Lier-Hansen (leder av økosystemutvalget).
Det er en fyr ved navn Pavan Sukhdev som trekkes frem som en av de som promoterer denne tenkemåten sterkest. Han sto bak TEEB-rapporten til FNs miljøprogram, og er også med i et innslag på TED: “Put a value on nature”
På den andre siden er det også sterke talerør. Professor Clive Spash i økologisk økonomi og Arne Johan Vetlesen (filosofiprofessor ved UiO) er to av dem. Vetlesen går så langt som å si at “prissetting av økosystemtjenester er en dødslinje for miljøet. Det er nøyaktig det motsatte av det vi trenger, nemlig et paradigmeskifte der naturens kvalitative verdi – og ikke den kvantitative – legges til grunn.”
En ting er jo naturens nytte for oss rent økonomisk, men hva er verdien av stillhet? Dette spørsmålet stiller miljøvernminister Solhjell til slutt i artikkelen. Hva med alle de som opplever noe religiøst i møte med natur? Hvordan i all verden skal det prissettes? Økonomien har jo tidligere slitt med forutsetningen om “full informasjon”. Ingen kan vel i dag si at vi har full oversikt over hvordan naturen fungerer? Det er jo ingen maskin, den er i en evig skapelse…
På 70-tallet av økologene veldig in, men de klarte aldri å lage gode nok modeller. Så tok pengetankegangen helt over. Nå skal disse to “merges”. Jeg er skeptisk. Jeg tror at naturen alltid vil vise seg “større”. Vi er natur, og er avhengige av natur. Derfor er det noe her som skurrer veldig. Min betalingsvillighet for å kunne puste inn luft er jo uendelig (bortsett fra at jeg ikke har uendelig med kroner). Matfatet utenfor Lofoten og Vesterålen har i utgangspunktet en årlig verdi over en svært lang horisont, mens oljeen kanskje vil overgå denne noen få enkeltår. Hvis noe galt skjer kan “inntektsstrømmen” fra matfatet stoppe opp/dø ut.
Jeg tviler på om dette er riktig vei å gå. Kanksje kan det være et supplement, men jeg er redd for at de degraderer natur (ift menneske) i større grad enn det opplyser… Jeg avslutter med Nansens ord fra 1921:
«…. (menneskene)… glir av sted på gledenes og nydelsenes glitrende bølger og får aldri tid til å dukke under den glinsende flate, ikke tid til å finne seg selv, sin egen personlighet. Det er sjelden eller aldri de får stanse og stå ansikt til ansikt med den store stillhet. Lære den intense glede ved det enkle naturliv, det vi nå en gang stammer fra, og ikke minst gleden ved nøysomhet.»
