Frivillig og ufrivillig

Disse to ordene er ofte veldig nødvendige eller helt unødvendige. For noen ting har vi egne ord, og noen konstellasjoner snakker vi ikke om. Bli med på en liten undringsreise.

Jeg tenkte jeg skulle begynne med fattigdom. Der behøver vi aldri å bruke “ufrivillig”. Vi tar det for gitt at fattigdommen er ufrivillig i vårt overflodssamfunn. Andre alternativer finnes egentlig ikke. Men, det gjør de jo. Her i Assisi omfavnet Frans “søster fattigdom” på 1200-tallet. Han ga bort alt, og stiftet etterhvert fransiskarne. Det er jo kanskje i overkant sært, men også en del hjemme i Norge velger å være fattige (i alle fall relativt sett). Men, ingen snakker om frivillig fattigdom. Selv om en del velger å jobbe mindre, og tar jobber der de tjener mindre enn de kunne gjort. Dessuten er inntekten i Norge nå så høy, at fattigdomsgrensen også er rimelig høy. Derfor er det mange som lever under fattigdomsgrensen. Noen av dem gjør dette helt av fri vilje. Hvorfor gjør de det? Kanskje ser de rikdommer som blir borte pga av begrepet “frivillig fattigdom” ikke lenger finnes i språket vårt?

En annen setting der ufrivillig brukes med trykk på er i forhold til barnløshet. Ufrivillig barnløshet nærmer seg en tragedie for de som rammes, og det har jeg forståelse for. Samtidig slår det meg at “frivillig barnløshet” er ganske tabubelagt. Hvis dette kommer opp blir det fort “fyr i forsamlingen”, og de som måtte uttale et slikt valg får gjennomgå. De blir gjerne kalt egoister. Mon det. Nå kan en jo bli ufrivillig med barn også, og det kaller vi å “havne i uløkka” (eller at man tar abort). En del foreldre er både ufrivillig og frivillig med barn, det kommer bare an på konteksten…

I det hele tatt er de spennende disse to ordene: frivillig og ufrivillig. De kan utløse mange tanker!