I går kveld var det teologicafé i domkirken, og det er det visstnok andre onsdag i hver måned. Denne gangen var Peter Halldorf fra Sverige og Christoforos Schuff gjester. Her er et bilde av Peter tatt i en annen sammenheng:
Foto: Wikimedia Commons, David Castor.
Christofors startet med å fortelle om sin vei inn i den ortodokse kirke. Han kommer fra en frikirkelig sammenheng i USA, men ble mer og mer dratt mot den gamle tradisjonen. Mot salmer og bønner som har blitt sunget og bedt i 1500 år. Hvordan han gjennom dette føler seg som en del av noe større – som en del av en lang tradisjon. Dessuten var han opptatt av å få frem at det ortodokse ikke er dønn konservativt og strengt, men at de mange ganger kan svare “Vet ikke”. Han fortalte at han ikke visste om han var frelst, om han levde som en god kristen osv – men at han følte seg båret av Guds nåde gjennom dagene. Det var sterkt å høre han fortelle om salme 119 – hvordan han leste denne hver morgen. Det var ikke alltid like morsomt og givende, men han mente Gud ville si han noe med denne. Derfor gjorde han det – lystbetont eller ikke.
Peter fortalte oss om jakten på det hellige. Det første som omtales som hellig i bibelen er tiden. At en skal holde hviledagen hellig. Den syvende dagen. Han fortalte litt om forskjellig tid – om da han besøkte et kloster i ørkene. Om hvordan de spurte han om reisen ned. Han hadde brukt en dag, og skulle være 3 uker. De fortalte at en brukte 20 år på å komme inn i klosterrytmen… Om tradisjonen sa han at blind adlydelse fører til at ting stivner og ikke fornyer seg, men det motsatte fører til evig pubertet. Han mente vi har mye å lære av tradisjonen, og har vært veldig opptatt av ørkenfedrene. Han avsluttet med at vi ikke skulle ha det travelt, men holde oss på veien (mot Gud). Om vi faller, så skal vi reise oss igjen – men alltid følge veien. “Ha inget brottom…”
Tusen takk til begge to – dette var en kveld til oppbyggelse!Takk også til Olje Jørgen Sagedal og domkirka for et fint arrangement!
