Situasjonsbeskrivelser

Det blir også tid til litt avislesning her på hytta, og på fredag skrev George Monbiot om Rio og klima i Klassekampen. Blant annet skrev han følgende:

Det er kanskje det kollektive lederskapets største fallit siden første verdenskrig. Verdens økosystemer er sammenbruddet nær, og lederne for noen av verdens mektigste stater – USA, Storbritannia, Tyskland, Russland – gadd ikke engang møte opp for å diskutere det. De som var til stede på Rio-toppmøtet forrige måned avtalte høytidelig å fortsette å nøre opp under den ødeleggende ilden. Seksten ganer lovte de å tilstrebe “vedvarende vekst”, hovedgrunnen til det økologiske sammenbruddet.

… Hver gang forbrukerkapitalismen vikler seg inn i sjølmotsigelser kommer politikerne settende for å reparere maskinen, for at den skal gå stadig fortere og fortere, og dermed fortære mer og mer av livsgrunnlaget vårt.
At dette kan være feil maskin, og feil oppgave, er en utenkelig tanke i rådende politikk. Maskinen gjør den økonomiske eliten mye rikere, og skjermer samtidig den politiske eliten fra massebevegelsene den ellers kunne bli konfrontert med. Vi har brøde vårt, og vandrer nå i en fortryllet drømmetilstand blant sirkusene.

Jeg vil ikke ha det til at det globale systemet med sine stadig mer meningsløse årlige møter kommer til å forsvinne eller bli betydelig forandret. Lederne som lot Rio-toppmøtet og alle andre slike møter mislykkes, viser ingen tegn til å føle noe ansvar for utfallet, og ser ikke ut til å bekymre seg for at det kunne være noe feil ved et system, som ikke har virket på 20 år. De bare kaster kortene, i full visshet om at det ikke er noen politisk straff for dette, at mediene er like oppslukt av forbrukstøys som resten av oss, og at deres bidrag kommer til å være glemt når framtidige generasjoner strever med sølet de har etterlatt seg.

På leserinnleggplass i samme avis er Elisabeth Tveter Briseid (medlem i Besteforeldrenes klimaaksjon) bekymret over at nordmenns flytrafikk øker. Fra 2003 har fritidsreisene i Norge økt fra 4,3 til 8,7 mill reiser pr. år. De over 60 fører an, og hun har skrevet følgende vuggevise til ettertanke:

So ro lille skatt,
nå er dagen over.
Bestemor med fly er dratt,
hun og Besten sover.
So og ro og tipp på tå,
sov du, vesle poden!
Ingen av dem tenker på
hva som skjer med kloden.

Leserinnlegg er i det hele tatt fine steder for annerledes tanker. På lørdag i Klassekampen var det et fint innlegg av Kåre Lunden som har tittelen “Økonomisk og økologisk krise”. Han er historiker, og kommenterer noen fagøkonomers løsning på krisen. Den rådende løsningen er jo å kutte i budsjettene, mens en keynesiansk løsning jo vil spy ut penger en ikke ha for å få i gang veksten igjen. Her stiller Lunden kjernespørsmålet som ingen ser ut til å ta innover seg: “Vil ikkje høgre løner og større produksjon gje meir utslipp?”

I mine øyne treffer han jo spikeren på hodet her! Det er ikke uten grunn til at protestsiden til reduksjonspartiet så dagens lys for et par år siden.

Lunden avslutter med følgende – og det blir spennende å se om han får tilsvar:

Lyt vi ikkje tenkje meir radikalt, finne måtar som deler arbeidet utan å auke produksjonen? Må ikkje produksjonen ned? Må vi ikkje gå over til å produsere det vi treng? Slutte md å produsere frivole ting? Tenkje mindre marknadsøkonomisk? Er ikkje oppgåva for ekspertar og media på venstresidea å få folk til å forstå dette? Endå denne læra truleg ikkje kan vinne valet i 2013? Forklar kva som er feil i denne tankegangen.

Jeg tror jo Lunden har helt rett som sagt, og Monbiot beskriver jo dette i sin artikkel – at “(vi) vandrer nå i en fortryllet drømmetilstand blant sirkusene“. Dessverre kan ikke dette vare evig. Da har vi i utgangspunktet to valg:

  1. Proaktivt: Ta politiske valg for å minimere overgangskostnadene. Dette har ofte høye politiske kostnader.
  2. La det skure, og så ta krisene når de kommer. Dette vil høyst sannsynlig gi mye større overgangskostnader, men en slipper unna de politiske kostandene.

Til slutt en situasjonsbeskrivelse fra Madeleine Albright som var utenriksminister i USA fra 1997-2001. Hun er intervjuet av Frank Rossavik i Fædrelandsvennen i går. Her beskriver hun verden slik:

– Verden er rotete. Mange internasjonale institusjoner som ble etablert etter annen verdenskrig fungerer ikke, eller de neglisjeres. Tilliten til styresmaktene er lav. Ny teknologi sørger for at vi får mer informasjon enn før, men når folk ikke ser at informasjonen omgjøres til politikk, når problemer ikke later til å¨være under kontroll, er det klart at det skaper utrygghet.

Jeg tror hun catcher veldig mye i denne uttalelsen. Egentlig det meste fra klima til Behring Breivik…

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Samfunn. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.