Grunker eller glød?

I går kveld var jeg på et spennende debattmøte. Panelet besto av Alf Holmelid (SV), Christian Borch (NRK) og Hans Christian Vadseth (First House). Temaet var “Fiksjonene og virkeligheten“.

De som har lest min blogg en stund vet jo at jeg er bekymret for utviklingen av kommunikasjons- og informasjonsbransjen i forhold til demokratiet. I USA er det (iflg boka “Flat earth news”) nå flere infoarbeidere, lobbyister og kommunikasjonsarbeider enn uavhengige journalister. Det betyr at den 4. statsmakt (media) har fått mindre makt, og at makten følger pengene i større grad. De som kan “profesjonalisere seg” vha medierådgivere og desslike får større muligheter til å nå frem med sitt budskap.

Heldigvis er både politikere og kommunikasjonsbransje klar over dette. Derfor gir SV kurs til bl.a. frivillige organisasjoner, og First House hadde også “pro-bono”-oppdrag. Dette hjelper jo litt, men jeg er redd forskjellene i informasjons-/påvirkningsmulighet kommer til å øke i tiden fremover.

På møtet var det en del som følte at denne bransjen styrer hele sirkuset. Så langt har ikke jeg kommet, men jeg ser noen utviklingstrekk jeg tror vi må snakke mer om. I denne bransjen er det jo sånn at jo mer vellykket noe er – jo færre vet om det… Det er jo i utgangspunktet et demokratisk problem. Fra salen ble det spurt om denne bransjen ville føre til mer åpenhet, men det kom naturlig nok ikke noen klare svar på dette.

Vadseth var for et lobbyregister, men definerte lobbyisme ganske snevert. Det var kun oppdrag der han gikk på beslutningstagere på vegne av kunden. Han så det ikke som lobbyisme at de lærte opp kunden, eller serverte kunden argumentasjons- og faktapakker. I følge en stipendiat fra publikum var dette en mye snevrere definisjon enn fx EU bruker, og Holmelid fra SV synes også dette ble i smaleste laget. Vadseth forholdt seg til gjeldende regelverk, og ville rette seg etter dette (og et evnt lobbyregister) hvis det kom på plass.

Vi tenker kanskje på denne bransjen som stort sett “pensjonerte” politikere, men det er jo langt fra sannheten. Dessuten er det en bransje som gjør mye forskjellig. Både statsråder, partier, departemnter/direktorater og større virksomheter/kjendiser har folk som jobber for å styrke omdømme/gjøre synlig/formidle budskap.

I bloggen har jeg stadig hatt diskusjoner med Statoil og OLF. Disse har mange informasjonsarbeidere ansatt, men Statoil brukte McCann i sin siste annonsekampanje. Denne er forøvrig innmeldt til Forbrukerområdet. Vadseth sa under kvelden at sannheten skal frem, men sannheten kan sies på mange forskjellige måter. Dette er jo en del av profesjonaliseringen, og jeg skal ta noen eksempler fra diskusjonene jeg har hatt med oljenæringen.

Norge har den reneste/mest effektive produksjonen av olje og gass.
Nå bestrides det i disse dager, men hvis det hadde vært sant tar det likevel fokuset fra det som er problemet: Klima og CO2. Selve produksjonen av oljen står for under 5% av CO2-utslippet. Resten skjer ved forbruk. Da er det jo mengden produsert som er interessant sett i et samfunnsperspektiv.

Norsk gass erstatter skitten europeisk kull.
Dette er sant hvis vi ikke hadde eksportert gassen. Da ville veksten i kullforbruket økt. I mange tilfeller er det nå slik at veksten i energiforbruket dekkes inn med gass. For å få til en direkte erstatning måtte en antagelig operere med sluttbrukererklæring, noe som bransjen ser på som uhørt. Derfor er forbruket av kull ganske konstant i mange land, mens gassforbruket (og det totale energiforbruket) øker. Og dermed også CO2-utslippene.

Oljealderen varer 60 år til
Her er det vel mest media jeg reagerer på, selv om industrien gjør lite for å fremme mørke skyer. Det alt vesentlige av slike uttalelser underslår en del ting:
– De tar utgangspunkt i reserver (som er usikre), og deler dette på dagens forbruk. Dette er uholdbart av flere grunner, men mest pga den underliggende veksten.
– Det er også sannsynlig at kostnader og risiko vil øke når vi nærmer oss slutten av å utvikle en endelig ressurs.

Dette er to eksempler på at profesjonaliseringen av argumentene fører til at debattene blir svært avanserte. De ser tilforlatelige og enkle ut på overflaten, men så er det både dobbel og trippel bunn. Bransjen argumenterer også ofte på firmanivå, mens det som er interessant for oss som borgere er jo et samfunnsperspektiv! I min verden innebærer jo samfunnsansvar at fx Statoil også skal arbeide for et levelig klima. Nå definerer de klimaarbeidet sitt på en helt annen måte enn det jeg gjør – og smeller inn noe med miljø og bærekraft mellom tjæresand og skiferolje. Det blir jo ikke nødvendigvis bedre for det…

Jeg tror heldigvis at det er håp fremdeles! Dere vet jo at jeg pøver å leve etter “Glede – Glød – Galskap“. Når det gjelder påvirkning er Gløden viktig. Å fremføre et budskap bare fordi du får betalt for det går i mine øyne utover TROVERDIGHETEN. Jeg tror at politikerne i større og større grad klarer å se hvem som har “betalt” for budskapet, og hvem som formidler det med glød. Hvis bransjen blir for stor – så vil den til slutt begrave seg selv.

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Samfunn. Bokmerk permalenken.

Ett svar til Grunker eller glød?

  1. Tilbaketråkk: Jobbehelg | homo ludens

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.