I dag fikk jeg tilsendt en kronikk i Aftenposten med tittelen: “Stoltenberg-Støre-året 2011” av Tor Bomann-Larsen. Der siterer han først Stoltenberg som sa følgende i nyttårstalen:
Forskere fra mange land arbeider sammen for å forstå de farlige klimaendringene som truer verden. Nansen og Amundsen erobret isen. Vår bragd skal være å hindre at isen smelter.
Noen dager senere sa utenriksminister Støre:
Når det blir mindre is i Arktis, åpner det seg nye kommersielle muligheter.
De fleste ser jo at det er en viss forskjell på disse to uttalelsene. Uenighet om klima er heller ikke uvanlig i det rød-grønne prosjektet. Solheim og Borten Moe har vært på helt forskjellige planeter flere ganger… Nå er det altså statsministeren og utenriksministeren som har ganske forskjellige innfallsvinkler. Må de ikke egentlig bestemme seg? Ofte er det jo positivt å kunne ha to tanker i hodet på en gang, men hvis den ene målsettingen slår den andre i hjel?
Jeg synes Bomann-Larsen avslutter eksemplarisk:
Hvilket lederskap skal vi se for oss når regjeringssjefen planter flagget på polpunktet? Er målet å bringe Norge fremst i kommersiell utnyttelse av klimaendringene eller å satse alt for å hindre at de finner sted? Svaret er ikke vanskelig å forutse: En ansvarlig minister må ha to tanker i hodet på en gang. Det klinger statsmannsaktig. Og det er greit. Det hefter bare to feil ved resonnementet.
Man kan ikke påberope seg hverken Nansens eller Amundsens lederskap. De hadde alltid bare én tanke i hodet.
Det var derfor de nådde sine mål.
Under julelunsjen på Stortinget skal visstnok presidentskapet ha spøkt med at det “kanskje” kom en klimamelding neste år, dette resulterte i følgende replikkveksling på Twitter mellom Dagrun Eriksen (KrF) og undertegnede:
Ovenstående er altså hennes kommentar til min melding. Jeg svarte da Dagrun Eriksen sendte ut denne:
I går hadde Arne Johan Vetlesen en kronikk i Aftenposten om forhandlingene i Durban. Han er ikke spesielt optimistisk, og minner om at IEA (som ikke er veldig progressive saker) har gitt oss tid til 2017. Når da møtet i Durban sier at det tidligst kan bli noe før 2020, så er det noe som skurrer.
Må bare innrømme at det ikke er lett å holde humøret oppe når det gang på gang viser seg at vi både mangler politisk vilje og lederskap til å gjøre noe. Naturfilmen med Børge Ousland på NRK2 i går kveld der han seilte gjennom båden nordøst- og nordvestpassasjen på en sommer gjør det ikke bedre… Heldigvis stoppet de utenfor Gullfaks og sa noen bevingede ord!
Hvorfor i all verden finner vi oss i dette? Hva har skjedd med tankene om kommende generasjoner? Hvor er det blitt av “ærefrykten for naturen”?
Jeg finner meg ikke i det. Heldigvis gjør heller ikke du det, så da er vi noen. Og som Børresen sier; det å pante flasker er vel bare en dråpe i havet (i forhold til miljø). Men hadde det ikke vært for alle dråpene, hadde det ikke vært hav i det hele tatt…
Jo mer kunnskap en får om et emne, jo mer evner en å tenke konsekvenser. Det er da rart at toppolitikere ikke tør ta de riktige valgene for neste generasjoner. Det kan være tøft å tenke på at det er ens egne barn som får lide. Vi må bli virkelig redde. NRKs verdibørsen ga gode refleksjoner om menneskets natur og handlingslamming her: http://nettradio.nrk.no/default.php?&kanal=P2NoYW5uZWw9bnJrLXAypHN0YXJ0PTIwMTEtMTEtMjBUMTclM0EwMyUzQTAwpGVuZD0yMDExLTExLTIwVDE4JTNBMDAlM0EwMKR0aXRsZT1WbVZ5WkdsaStISnpaVzQ9pGlubj0wpHV0PTCkYml0cmF0ZT0%3D
Inntil vi alle lærer nok til å kunne handle riktig, setter jeg min lit til økonomiske nedgangstider.
Takk for kommentar!
Det finnes en teori som sier noe om kunnskap. Først har vi data. Informasjon er sammenstilte data. Kunnskap er forstått informasjon, mens visdommen er kunnskap satt ut i praksis.
I dagens samfunn har vi vel aldri hatt mer data og informasjon, og noen mener vel også at kunnskapsnivået er høyt. Men, når det kommer til visdom – altså handling baser på kunnskap – så føler jeg at vi er MYE dårligere enn vi var før. Kanskje var det enklere å handle med mindre kunnskap? Før fantes det gamle og vise menn og kvinner. Nå burer vi de inne på gamlehjem, og rister på hodet hvis de ytrer seg fra “hornet”. Kanskje har vi gjort oss selv en bjørnetjeneste? Burde vi hatt et slags overhus bestående av bestemødre og bestefedre?
Dessverre er jeg enig med deg i at økonomiske nedgangstider jo er fint for å redusere bl.a. CO2 og forbruk. Problemet med dem er jo at de rammer så skjevt. Arbeidsledighet rammer noen 100%, mens andre klarer seg ganske greit. I nyere tid er det jo også sånn at noen spar inn penger i nedgangstider (jf Soros m.fl.). De finansielle instrumentene er blitt svært avanserte. Fortjeneste havner hos noen få, og tap spres på alle… Tenk om vi i stedet kunne gå inn i en planlagt resesjon. Der vi delte på jobbene og de materielle godene… Da kunne vi fått MER tid, HØYERE livskvalitet og sluppet å være vaktmestre for våre tingrike liv…
Hei
Flott at du står på. Det er ikkje mange av ditt kaliber, og klima er praktisk talt fråverande i media. Samferdselsdebatten på Sørlandet er kjemisk fri for klimaperspektiv, og når vi prøver å bringe det på bana, blir vi skulda for å undergrave den samstemte landsdelen.
Når det gjeld Støre sine utsagn, så treng det ikkje vere nokon motsetnad mellom å bekjempe klimaendringane, og å førebu seg på det som kan komme, både på godt og vondt.
God jul
Alf
Takk for kommentar Alf! Jeg blir jo frustrert over at ting ikke ses i sammenheng, og det er godt at du også kjenner på dette i fx samferdselsdebatten.
Når det gjelder at ikke trenger å være “nokon motsetnad” mellom det Støre sier og klimaendringene, så prøver jeg å forstå det. Utenfra ser det likevel slik ut:
Jens er statsmannen som vil redde verden, og sier en ting men gjør ofte noe annet. Støre er praktikeren, og ser mulighetene uavhengig av årsakene. Ola og Sigbjørn vil gjerne ha inn mest mullig gryn fortest mulig, mens Erik fortrenger sin ensomhet i kllimaspørsmålet med å reise mest rundt. I det hele tatt sendes det ut mange signaler! (Kanskje ble dette litt flåsete, men jeg prøver å få frem et poeng.)
Jeg tror vi er systemisk ute å kjøre. Strukturen på fx departementsnivå er helt feil. Vi burde hatt et bærekraftdepartement med finans og miljø under samme tak. Olje- og energidep burde skiftet navn til Energidep., og en del av MD og Næringsdep burde gått inn der! Vi er jo skjønt enige om at det er i ferd med å gå noen tog på teknologisiden som vi gjerne skulle vært med på. Jeg har en stygg magefølelse av at Norge er i ferd med å bli akterutseilt når det gjelder fornybar energi. Etter å ha vært ledende både på vann og fossilt, så er vi i ferd med å gi oss… Det må ikke skje!
En god jul til deg også! Du står for veldig mye riktig der inne på Løvebakken, og jeg har stor forståelse for at det er en krevende øvelse!
Hei
Som vanleg har du mange spennande tankar om korleis ein bør sjå ting i samanheng. Som eg sa i min første kommentar, så er eg overraska over at det berre er SV som ser samferdselspolitikken på Sørlandet i ein klimasamanheng. Dei andre partia snakkar om veg og jernbane i festtalene, men snakkar berre om veg når det hardnar til.
Når det gjeld departementsstrukturen, så er det eit viktig prinsipielt spøramål om miljøvern skal vere eit sjølvstendig kontrollorgan, eller tettare kopla til dei næringsorienterte departementa. I Klimaspørsmål ser eg verdien av det siste.
Når det gjeld reisene til Erik, så er det viktig å sjå global fattigdom og klima i samanheng. Det er truleg Erik sitt breie kontaktnett i utviklingsland som gjorde at han kunne bidra positivt i Durban.
Alf
Alf,
jeg har neppe stemt på deg, men innleggene dine (alfh.wordpress.com) er veldig gode.
Politikk er vel å si hva som er hensiktsmessig heller enn det som er riktig. Realisme + idealisme er tingen. Så kal du få gjennomført gode tiltak, er det sikkert nødvendig, og strengt tatt riktig å si:
“Mange har sagt at vi ikkje har råd til å redde klimaet, og mange hevdar at klimatiltak er ein trussel mot næringsliv og industri. Dette er å setje saka fullstendig på hovudet. God klimapolitikk er god næringspolitikk.”
Problemet er kanskje at det ikke er hensiktsmessig å si:
I dag er timelønna for noen fagarbeidere 50 ganger høyere her til lands enn i andre land. Det er uunngåelig at forskjellene jevnes ut på sikt, og umulig at det skjer på norsk nivå av forbruk. Spesielt ikke energiforbruk. Kan vi ha det bra med en levestandard på nivå med det mesteparten av verden har i dag? De fleste er enige i det, men ikke i at vi planlegger for en slik tilværelse. Der vi står i dag bør vi investere trygt heller enn å gamble på at en eksepsjonell utvikling skal fortsette. Det er en fantastisk gambling å planlegge for fortsatt eller økende privatbilisme og et enda mer kostbart velferdssystem. Finnes det en sjanse for at vi kan ende opp med E39 som verdens beste sykkelsti, men ingen plass på toget? Jo, det er temmelig sannsynlig. I en slik framtid trenger vi også kostnadseffektiv og rask transport. Har jeg sagt noe feil nå? Da kan vi velge: vei, eller dobbeltspor?
Takk til både Alf og Knegg knegg for kommentarer.
Alf: Jeg tror du er inne på noe helt vesentlig når det gjelder MDs plass i departementsstrukturen – kanskje det burde vært en sektorovergripende greie i alle departementene? Jeg savner i alle fall noe overordnet der ikke bare penger er gyldig valuta. Boka “Penger og sjel” av Per Espen Stoknes er et fint innspill for å tenke utenom boksen:
http://m24.no/artikler/pengersjel.htm
Og når det gjelder Erik – så er jeg positivt innstilt til den jobben han har gjort! Og jeg ser det er krevende å være to statsråder i en! Det var flåsete av meg det over, og det beklager jeg!
Knegg knegg: Synes du gjør en god beskrivelse av de valgene vi står overfor. Likte spesielt den om at nye E39 blir verdens flotteste sykkelsti i fremtiden!