I Innsikt nr 10/2011 som kom i dag var det et sitat av filosofen Blaise Pascal (1623-1662) som traff veldig:
Menneskers ulykke stammer fra at de ikke er i stand til å sitte alene i et stille rom.
Dette sa han lenge før Oslo City og Sørlandsparken var påtenkt. Før radio og TV. Før bilen. Før olja. Før stillheten ble borte? Jeg har tidligere skrevet om Mester Eckhart som ikke kunne finne noe bedre ord for å beskrive Gud enn stillheten. At et tap av stillhet fører til menneskers ulykke skulle jeg gjerne hørt mer om hva Pascal tenker om.
Faktisk tenkte jeg for noen dager siden på nesten det samme. Et forskningsopplegg der elever fra videregående og universitetet skulle få 500 kroner for å sitte stille på en stol i et stille rom i en time. Etterpå skulle de svare på et spørreskjema om hvordan dette var, hva de tenkte på osv. Tar jeg ikke mye feil var det veldig mange som ville avbrutt dette før det hadde gått en time.
Kanskje noen tar opp denne hansken i akademia?
Pussig, jeg kom akkurat over det samme sitatet et annet sted. Det traff meg også.
Hei Heidi!
Så rart! Hva tenkte du rundt dette?
Jeg tenkte noe av det du er inne på ved å trekke inn Meister Eckhart. Selv om man kan møte Gud utallige steder i løpet av en dag, må en også aktivt sette av tid for Gud. I det stille rommet gjør man nettopp det, og med det stiller en seg åpen for å bli ledet av Gud. Det fører uunngåelig til bedre valg. Jeg tenkte også litt på frykten mange har for å være alene, og jeg som er veldig mye alene, utsetter ofte å være helt i ro. Før var jeg ikke klar over hvorfor, men i dag knytter jeg det til vissheten av at jeg kommer til å måtte forandre meg om jeg søker stillhet oftere.
Ja, jeg har også tenkt mye over Eckhart.
Han var jo munk, og må jo ha tenkt en del på dette.
I stillheten møter vi jo først oss selv, og det er det mange som helst vil unngå. Derfor er det radio/TV/musikk osv til enhver tid. Hvis vi kan bli “venner med oss selv”, så har vi muligheten til å komme dypere inn i stillheten. Jeg tror det er det Eckhart snakker om når han knytter Gud til dette. Men, da må en altså forsone seg med seg selv først… Tror mange har store problemer med det.
I forsoningen med seg selv er det som du skriver plass til refleksjon og forandring/bedre valg. Er det noe vi trenger på denne planeten nå, så er det jo forandring og bedre valg. Riktignok gikk Obama til valgs med “Change”, men når det kom til stykket er det jo ikke blitt så mye av det…
Kanskje må det begynne på individplan, men også der er strukturene sterke. Jeg tenker ofte over at det nesten er umulig å oppleve stillhet i det offentlige rom. Selv i gudstjenesten raser prestene videre i bønneleddet “og i stillhet vil vi legge frem”…
Jeg tenker at frykten for stillhet også kan handle litt om frykten for å bare være – som produkt av et samfunn som er nærmest besatt av tanken på at vi alltid må gjøre, produsere, gå videre, bevege oss?
Virkelig stillhet må vel forutsette virkelig stillstand også?
Og jeg mener stillstand i ordets aller beste forstand, som en tilstand hvor man ikke er på vei noe sted, ikke tenker at lykken, sjelefreden eller hjertevarmen ligger to skritt foran oss eller gjennom ting vi kjøper eller utbytte vi får, eller gjennom prestisje eller andres anerkjennelse av ting vi har oppnådd, men snarere i bare det å være til, i det å anerkjenne at livet er noe vi får være med på mens vi er her, at det aller meste i livet er flyktig og ukontrollerbart, mens at det å alltid jage, løpe, oppnå – gjøre – fjerner oss fra dette?
Jeg tror de fleste også er vant til å snu seg vekk og flykte fra ting vi opplever som vanskelige, ukontrollerbare eller vonde – vi fortelles at vi kan og bør være lykkelige hele tiden, men forstår ikke at det ikke er sånn det er å være menneske. Å sitte i stillhet konfronterer oss med tilværelsen på en veldig brutal måte.
Men jeg er også litt uenig i sitatet, tror jeg: “Menneskers ulykke stammer fra at de ikke er i stand til å sitte alene i et stille rom.” Jeg tror ulykken kommer til syne og illustreres godt av at vi ikke er i stand til å sitte alene i et stille rom. Men jeg tror det kan ligge adskillige (og forskjellige!) årsaker til motviljen til stillhet i oss alle.
Takk for en god og grublende start på helgen, Lars (og Heidi)! 🙂
Takk til dere også! Dette er jo et emne der det ikke er noen fasit nødvendigvis, men der vi kan høste tanker rundt et svar fra folk som har levd og tenkt før oss. Noen ganger stemmer dette overens med våre egne erfaringer, og andre ganger ikke.
I sin ytterste konsekvens vil jo mennesket rammes av ulykke hvis det kun sitter alene i et stille rom (sulte ihjel). Pascal mener kanskje at hvis man verken kan møte seg selv eller Gud, så er det gode muligheter for at man tar livsvalg som ikke er tjenlige. Sånn tenker i alle fall jeg på dette – selv om det kanskje blir vel bastant.
Stillheten er usedvanlig truet, og en behøver ikke være veldig religiøs for å legge merke til dette. Dikteren Børli har fx skrevet mye fint om stillheten – så vi behøver ikke gå over i munkeordener osv.
Vi får gruble videre folkens!