Borten Moe i vinden

Vår olje- og energiminister Ola Borten Moe er mye i avisene om dagen, og miljøvernminister Erik Solheim begynner å bli lei av soloutspillene hans (se bl.a. Dagens Klassekampen og NTB-melding).

Jeg har tidligere fortvilet over en del av Borten Moes uttalelser – særlig på olje- og klimaområdet. For en tid tilbake kommenterte jeg oljemeldingen på denne måten: “Om å løfte folk ut av fattigdom“. Det var den gangen Statoil fremdeles var interessert/betalt for #energidebatten, og flere ansatte fra informasjonsenheten deres er innom i kommentarfeltet.

I kommentarene siterer jeg fredsforsker Johan Galtung som skal ha sagt (fritt sitert):

Før hadde Norge et statseid oljeselskap som het Statoil, nå eier Statoil en stat som heter Norge.

Det slår meg at Galtung treffer et ømt punkt her. I veldig mange tilfeller fremstår OED som en underavdeling i Statoils enorme organisasjon. Mye av regjeringen og eliten har helt sammenfallende synspunkter med OLF og Statoil. I min verden er de blitt oljedopa, mens de sikkert mener jeg er konspiratorisk…

Jeg mener jo at de store fortjenestene på olje- og gass nå er i ferd med å ødelegge Norges fremtid. Profitt hindrer oss i å ta overganen til en fornybar fremtid! Overgangen til fornybarsamfunnet må starte nå – det nytter ikke å hente ut siste dråpe så fort som mulig!

Heldigvis er det flere som er enige i akkurat dette – så jeg er ikke helt alene.

I dagens VL er Harald Nyeggen Sommer fra Kirkens Nødhjelp innom dette med å skyve verdens fattige foran seg i debatten. Han skriver blant annet:

… Kirkens Nødhjelp er enig med Borten Moe i at verdens fattige trenger tilgang på energi for å skape økt vekst og velferd. Men den eneste langsiktige løsningen både på energimangelen i fattige land og klimautfordringene er en radikal omlegging og satsing på fornybar energi. Verdens fattige er først og fremst tjent med at rike land, og i sær petroleumseksporterende land som Norge, prioriterer klimakrisen foran energikrisen og vedtar politikk hvor hensynet til klimautfordringene er overordnet egen profittjakt.

Fornybare løsninger: Regjeringen selv slår fast at én milliard mennesker er særlig sårbare for klimaendringene. Omfanget av denne trusselen er så enorm at selv Borten Moe burde la den forme sin verdensanskuelse og politikk. Blant denne milliarden mennesker finnes nemlig de fleste av verdens fattige som Borten Moe skyver foran seg i sin argumentasjon. Hvis Borten Moe virkelig vil verdens fattige vel, bør hans hovedoppgave være å støtte utviklingen av fornybare energiløsninger som også kan eksporteres til og tas i bruk der behovet er størst.

I samme avis etterlyser Borten Moe flere akademikere i miljø- og klimadebatten. Han er sitert på følgende:

… Det har vært litt for stille fra akademikerne. Altfor få har altfor lenge fått definere virkeligheten, sa Borten Moe.

Vårt Land (som er en skikkelig avis) har forhørt seg litt rundt. Da finner de ut at flere blir truet og sjikanert etter at de har uttalt seg. Det går ikke klart frem om dette er motstandere eller tilhengere av Borten Moes verdensanskuelse, men jeg er tilbøyelig til å tro at det er flest motstandere som blir truet. Likevel er det gode stemmer i debatten fra akademia.

Jeg vil gjerne trekke frem Helge Ryggvik og hans bok “Til siste dråpe“. Han har doktorgrad i norsk oljehistorie, og sterke meninger om hva vi driver med. Dessverre for Borten Moe har han en litt annen oppfatning av verden enn det ministeren har. Jeg tror Borten Moe etterlyser flere akademikere med sitt syn… En annen aktiv akademiker er Arne Johan Vetlesen, som jeg blant annet har sitert litt i oppføringen “Minister mot sin tid“. Ingen av disse står antagelig høyt i kurs hos Borten Moe.

Kan det være noe med at akademikere prøver å holde seg til sannheten, mens Borten Moe m.fl. helst forholder seg til pengene i Statoil og oljeindustrien?