I dag har jeg ryddet på kontoet, og da forsvant blant annet kalenderen «Hjertefokus 2010» som Margrete Harstad har laget. Her er det en del gullkorn jeg gjerne vil bevare.
Januar: Det er ikke årene i livet ditt som teller – men livet i årene dine. (A. Lincoln)
Februar: Den enkle glede er lett å finne: en stille lykke et lite minne – litt sol i høyden ved morgengry, et gløtt av himmen en vår på ny. (Heljar Mjøen)
Mars: Om dagen er kald eller hverdagen stri, er det så deilig å varme seg i – litt godhet og vennskap, et blikk og et smil – det gjør det litt lettere å være til.
April: Et lys mister ingenting ved å bli brukt til å tenne et annet.
Mai: Vil man at en ting skal vare, må man streve med å spare, men om kjærlighet på jord gjelder omvendt disse ord. – Hvis man vil at den skal vare, må man gi – og ikke spare…
Juni: Av og til kan det også være godt å ta en pause i jakten på lykke, og ganske enkelt slappe av og være lykkelig med det vi har – der hvor vi er. (Jan V. Johannessen)
Juli: Noen ganger sitter jeg og tenker – andre ganger bare sitter jeg… (Gabriel Scott)
August: Det er forskjell mellom suksess og lykke – suksess er å få det du ønsker deg, mens lykke er å være glad for det du får. (Jan V. Johannessen)
September: Den som intet våger, intet vinner… Lykke til!
Oktober: Bruk de evnene du har! Det ville bli svært stille i skogen hvis ingen ander sang enn de fuglene som synger best. (Henry van Dyke)
November: Er man litt munter av sans og sinn og går gjennom livet med søkende trinn og undrer seg over enhver bagatell – og kan glede seg litt over andres hell – da kommer lykken helt av seg selv…! (Heljar Mjøen)
Desember: Med litt sol og sjarm og ung poesi utgjør kvinnen en kategori som neppe lar seg beskreive med mindre man kanskje velger å si – hun er mannens mening med livet 🙂 (Heljar Mjøen)
Her var det mange gullkorn synes jeg. Tusen takk for følge i 2010 Margrete!
Juli-gullkorn. Jeg trodde også det var Gabriel Scott og fikk kjeft fra en som sa det var Nils Kjær. Og var rimelig sur på meg. Så da våknet detektiven i meg, og i boken «A century of Punch» fant jeg en herlig tegning med en eldre mann med foten i gips blir trøstet av prestefruen som spør hvordan han får tiden til å gå. Han svarer: Well. Mum, sometimes I sits and thinks and then again I just sits. 1906