i Samtiden 2/2011 er det et essay av Marianne Røise Kielland med tittelen: “Det går bra” – om hvorfor fortrengning ødelegger muligheten til å forstå det største spørsmålet i vår tid. Det handler selvsagt om klima, og i innledningen skriver hun følgende om hva hun har på hjertet:
… Slik vi holder på nå, kommer vi til å forårsake klimaendringer så store at de vil ødelegge den kloden vi kjenner gjennom omfattende artsutryddelser, ekstremvær, folkevandringer og krig, og hvis du tror noe annet, fortrenger du og hvis du ikke innser at du fortrenger, så er du gal og hvis du ikke – etter å ha lest denne artikkelen – mener at Stoltenberg og de aller fleste politikere er gale, så er du dum, og hvis du er Jens Stoltenberg og leser denne artikkelen, så ikke gjør det: Den kommer til å fortelle deg at du er en gal, religiøs fanatiker, og verre: At du kommer til å være direkte ansvarlig for at barnebarna dine og oldebarna dine blir født inn i en verden dominert av krig som følge av naturkrefter ute av kontroll og det vil være for seint. Barnabarna dine vil ikke lenger ha muligheten til å snu om.
Den gode nyheten er at du ikke kommer til å forstå dette.
Hun bruker ironi og humor, samtidig som hun er dødsens alvorlig. Dette er et essay du må få med deg hvis du er litt opptatt av klimaendringen vi står overfor. Kanskje kan du også finne noen argumenter? Har du allerede fortrengt dette, så er det kanskje enda større grunn til å lese det!
Samtiden finnes i Narvesen bl.a., men nr. 2 kom ut for noen måneder siden. Nytt nr. kommer 1. september, så det tryggeste (og mest miljøvennlige) er nok nærmeste bibliotek. Dette nummeret har også andre svært lesverdige artikler, men Røise Kielland sin skilte seg spesielt ut synes jeg!
Hvah? Den usminkede sannheten? Folkets kommentar:
(henda for øra): “LALALALALALALALALA!”
Du må få med deg dette essayet! 🙂
Jeg fikk låne Samtiden #2 på biblioteket i går. Jeg synes også at artikkelen “Det går bra” av Marianne Røise Kielland er lesverdig, men den fenger ikke like mye hos meg som den gjorde hos Lars. Det kan være at formen er for abstrakt for meg. Jeg kunne lese et par sider uten etterpå være i stand til å gjengi hva som egentlig sto der.
Jeg liker lignelsen som hun avslutter med. Hun og faren er på stranden og ser en tsunami komme innover mot dem. Faren hennes vet at den er farlig, og han sier det til henne, men de fortsetter å slappe av i vannkanten. De klarer ikke å ta alvoret innover seg. Hun beroligges av at faren, som sier at den er farlig, selv ikke handler, og av at de andre på stranden også slapper av uten å løpe vekk. Lignelsen er god på flere måter. Teoretisk kunnskap omsettes ikke i praktisk handling, og ord er kraftløse når de motsies av handlinger.
Men lignelsen har to svakheter, som begge tilsier at det er lettere å ta en tsunami alvorlig enn fremtidige klimaendringer.
1. Vi mennesker er IKKE flinke til å handle nå for å oppnå fordeler eller unngå ulemper i fremtiden. Tsunamien får alvorlige konsekvenser allerede om noen minutter, mens klimaendringene får det først om flere tiår, i hvert fall for oss i Norge. Mange av oss, meg selv inkludert, vil ikke leve lenge nok til selv å føle konsekvensene på kroppen.
2. Vi mennesker er flinke til å hjelpe de som er nær oss selv, men ikke de som er langt borte. Tsunamien som vi ser, vil ramme oss selv og våre nære, mens klimaendringene i første omgang får konsekvenser for de langt borte.
Tusen takk for en spennende kommentar Hans Petter!
Jeg er veldig enig med det du skriver om de to svakhetene i lignelsen. Dette er det faktisk flere andre som har skrevet om også. Hans Jonas var den første jeg leste. Han har en handlingsetikk som også går langt frem i tid, og som utfordrer nærhetsetikken når ting skjer langt borte.
Litt mer info om Jonas her:
http://nn.wikipedia.org/wiki/Hans_Jonas
Pax ga ut en bok om han for noen år siden. Tror forfatteren het Fidjestøl. Fant ikke noe om handlingsetikken med en gang, men det dukket opp en masteroppgave i filosofi om “Mennesket og natur” der Jonas er nevnt:
http://www.google.no/url?sa=t&source=web&cd=1&ved=0CBsQFjAA&url=http%3A%2F%2Fwww.ub.uit.no%2Fmunin%2Fbitstream%2Fhandle%2F10037%2F2347%2Fthesis.pdf%3Fsequence%3D1&rct=j&q=%22hans%20jonas%22%20%20pax&ei=m3hoTrbWNY7ysgbO2riaAg&usg=AFQjCNEe7MjmpsWd-1-6KWt-mNY5Uvnlkg&sig2=sYQIkHsjCxPZKTd7ZozQCw&cad=rja
Den er nå lastet ned på iPaden! 🙂
Ellers har vi jo “universaliserbarhetsprinsippet” til Arne Næss. Som sier at våre handlinger både nå og i fremtiden, nært og langt borte, ikke skal redusere andres selvrealisering.
Jeg minnes at jeg leste den teksten for noen år siden. Den var interessant, men jeg husker ikke hvilke kilder Røise Kielland oppga. Kan det ha vært Guy McPherson o.l.? Jeg må få lest hele essayet igjen, merker jeg. Har tenkt litt på det i det siste. Problemet er bare at hun er for pessimistisk. Det er ikke realistisk med så store klimaendringer i vår tid.
“Ellers har vi jo «universaliserbarhetsprinsippet» til Arne Næss. Som sier at våre handlinger både nå og i fremtiden, nært og langt borte, ikke skal redusere andres selvrealisering.”
Det er jo en selvmotsigelse. For hva om min (og mange andres) selvrealisering innebærer å brenne store mengder fossilt brensel? Og å ødelegge naturen?
Takk for kommentar! Jeg hadde nesten glemt denne – takk for at du minnet meg på den igjen.
Når det gjelder det siste – å brenne av store mengder fossilt brensel – så tror jeg nok ikke Arne Næss ville kalt dette selvrealisering. Heller selvdestruering. Dette bryter mot universaliserbarhetsprinsippet både her og nå, og mellom generasjoner.