Kvekertro

Etter overgang fra DNK til Vennenes samfunn – kvekerne har jeg fått en del spørsmål om hva dette er noe. I denne oppføringen skal jeg prøve å forklare litt.

Jeg kom første gang i kontakt med kvekerne i 2004 da jeg studerte «Kristen spiritualitet» ved UiA. En medelev fortalte om en andakt han hadde vært på, og jeg fikk også lyst til å besøke dem. Da var jeg akkurat ferdig med studiet av friluftsliv i Bø, og stillheten ble høyt verdsatt allerede da. Siden dengang har det blitt mange kvekerandakter, og jeg har lært å sette pris på både den, hva de tror på og folkene jeg har møtt. Kvekernes historie bærer også preg av å leve ut sin tro, og de er veldig samfunnsengasjerte. Både Amnesty og Greenpeace har hatt kvekere blant sine grunnleggere. Tanken om det indre lys er til og med symbolisert i logoen til Amnesty!

I det nye heftet «Gleden over kvekerlivet» av Ben Pink Dandelion er det et forord av Egil Mardal Johannessen. Her skriver han om omreisende grupper av kvekere i 1654 som fulgte følgende prinsipper ved tilsynet av lokale møter:

(1) Det fins noe av guddommelig opprinnelse – Det av Gud, Frøet, Den indre Kristus, Det indre lys – i hvert enkelt menneske.
(2) Det ifns en universell nåde.
(3) Det fins et universelt kall til moralsk vandel og religiøs forening med Gud.
(4) Åpenbaringen av Guds vilje er ikke avsluttet, men har foregått i alle år og skjer fortsatt.
Det har i kvekertradisjonen også etter hvert utkrystallisert seg det som kalles Vitnesbyrdene. De er ikke statiske og uforanderlige, men bygger på den grunnleggende Sannheten om Det av Gud i alle mennesker, som må føre til Likeverd, Fred, Enkelhet, Integritet (et aspekt av sannhetsvitnesbyrdeet) og Fellesskap.

Det er jo selvsagt mye annet også som har tiltrukket meg, og det får jeg komme tilbake til etterhvert.

Dagen etter fant jeg denne på YouTube: