Dagens VL inneholder også en kommentar av Lars Gilberg om «Sorg og savn«. Møtet med døden gir mange refleksjoner…
Blant annet kan det være vanskelig å vite hva man skal si – kanskje bortsett fra «kondolerer», men det er jo ganske sterilt og følelsesfattig. Gilberg har et par forslag basert på erfaring:
… jeg skulle ønske det var noe jeg kunne si, men det er det ikke.
… vi skal ikke være her så lenge, noen av oss
Han skriver også noe om at tiden er relativ, og at den går fortere og fortere; «… det er jo ikke så rart – siden første halvdel var hele livet den gang de var midtveis«.
Over pulten sin har Gilberg en lapp med teksten: «Når var siste gang du gjorde noe for første gang?» Vi fanges fort opp av vaner, og det er ikke mange som fortsetter å gå nye stier hele tiden gjennom livet. En dikter skal ha sagt at de fleste mennesker dør i en alder av 32, men gravlegges når de er 78… Det fanger opp mye av det samme. Arne Næss var et prakteksempel på at det var en kunst å ikke dø – før man gjør det. Gilberg og undertegnede har Næss som ett av sine store idealer.
