På mine foredrag snakker jeg ofte om «teknologisk metastase«. I det legger jeg at effekten av teknologiforbedringer altfor ofte spises opp (og vel så det) av økt forbruk. Nå viser det seg at dette (selvsagt) allerede har et navn. Det er Anders Skonhoft i dagens Klassekampen som har vist meg rekyleffekten. Han skriver (bl.a.) på s. 14 og 15:
La oss ta et eksempel, og anta at det introduseres en mer beningjerrig biltype. Denne forbedringen fører til at forbruket av bensin og utslippet av klimagasser reduseres per kjørte km. Men samtidig betyr det at flere km kan kjøres for samme kostnad. Dette er den direkte rekyleffekten.
Studier viser at den direkte rekyleffekten ofte er sterk; kanskje 60-70 prosent. Dette betyr at kanskje så mye som 2/3 av den teknologiske gevinsten spises opp av større aktivitet, mer kjøring. Samtidig gir den resterende økonomiske besparelsen rom for mer kjøp av andre varer og tjenester, kanskje flyreiser. Dette er den indirekte rekyleffekten.
Artikkelen som heter «Meningsløs klimapolitikk» er også lesverdig, men ligger ikke på nett dessverre. Konklusjonen er at vi må få skatt på CO2 for å øke kostnadene – teknologi og subsidiering hjelper oss ikke.