I dag ble jeg ferdig med “Til trøst” av Johannes Møllehave. For andre gang har jeg lest denne boka. Den handler mest om Kierkegård, men jeg vil gjerne dele et avsnitt han skriver om Dostojveskij:
Han understreker at det som var vanskeligst å forsone seg med da han ventet på døden, var bevisstheten om at han hadde levd galt. Hvorfor hadde han så ofte stengt seg ut fra livet ogg gleden? Han sa til seg selv at hvis han bare kunne få fem dager til å leve i, ville hvert øyeblikk være som en evighet. Bare det å ha øyne, hender, sanser – å være i live. Hvorfor snyter vi oss selv for den jubel det kan være å være i live? Hvorfor stenger vi oss så ofte ute fra livet – i gremmelse, forbitrelse, hat?
