I dag har jeg prøvd å finne ut av hva følgende setning i Friluftsloven betyr:
Kulturbeite er jord som er gjenstand for jevnlig kultivering for å tjene som beitemark.
Da var det jo naturlig å snakke med Miljøverndepartmentet. Klokka 11.30 kom jeg frem til resepsjonen der. Etter at vedkommende hadde prøvd å sette meg over til 5-6 forskjellige personer som enten var syke, i møte eller til lunsj tok jeg en telefon til Direktoratet for natuforvaltning. Der var alle til lunsj, og jeg fikk navn på den jeg skulle snakke med etter 12. Da jeg ringte etter 12 hadde han tatt helgen, og jeg fikk et annet navn som var opptatt i telefon. Etter 3-4 ringinger til han kom jeg atter til sentralbordet, og han hadde tatt helg litt over halv to. Så ringte jeg tilbake til Miljøverndepartementet og fikk endelig snakke med ei som visst litt om Friluftsloven, men ikke hadde alt under “huden”. Dessuten hadde hun veldig dårlig tid. Det hadde også den andre som kunne svare på spørsmålet – det skjedde åpenbart noe kl. 14.
Etter å ha jobbet 10-15 timer i døgnet i snart to uker nå, så er det litt ekkelt å se hvordan de jeg egentlig skal være på lag med ikke virker som er på lag med meg likevel. Men, jeg holder humøret oppe, og ønsker de god helg. Selv kommer jeg tilbake til kontoret i morgen tidlig for å ta fatt på foredrag om allemannsretten jeg skal holde mandag kveld.
Jeg tror kanskje at problemet ligger i at jeg opererer med et livsstil og et kall – jeg vil ha folk ut! Jeg vil at allemannsretten skal bli brukt! De andre er nok bedre til å skille mellom arbeid og fritid, der de vil ha mindre av det ene og mer av det andre. Så jeg tilgir de glatt, men det er likevel godt å få ut litt frustrasjon her. Særlig når dette resulterer i at jeg må sitte mye mer inne enn jeg strengt tatt behøver. Sentralbord og venting er ikke gøy – selv om de er veldig hyggelige!
Fortsetter letingen etter noen som KAN på mandag!
Fredagen er ikke den beste dagen å ringe de på stalig regulativ 🙂 Da er det Vinklubb og utvidet tjenestereise? (Kommune fleip). Neste gang må du sende en etterspørsel på twitter eller ta kontakt med generalistene i kommunal sektor. (der et fåtalls ansatte deler hele Norges lover mellom seg)
Hardcore definisjonene i skille mellom innmark og utmark ligger egentlig i jordlova. Her er den dype og pløybare jorda (fulldyrket) den litt mer skrinne jorda som du når med en traktor og overflatedyrker/gjødsler. Fulldyrka og overflatedyrka jord utgjør produksjonsjorda og tilskuddsgrunnlaget for bonden. Han er dessuten pliktig til å holde denne jorda i hevd. En overnattig her vil ikke gi noen god friluftlivsopplevelse, hvis du ikke har en fetisj for gjødselpåvirket vegetasjon, eller rulling i husdyrmøkk.
Friluftsloven har en litt mer fluffy tilnærming med ‘kulturbeite’ som ligger nær opp til det landbruksforvaltningen mener er overflatedyrket mark eller innmarksbeite.
Strandenger er vel egentlig den landskapstypen som kan være vanskelig å definere som innmark eller utmark. Utgør teigene mindre inngjerde områder hvor det årlig går dyr på beite så bør det defineres som innmark.
Tusen takk Atle!
Området jeg har problemer med å plasserer er stort, med delvis skogdekning. Her er det gjerde noen steder, men ikke langs strandkanten. Det er nok årlig beite her, men ikke spesielt intensivt.
Jeg så ingen beitedyr der når jeg var i området, men en grind med “Adgang forbudt”. Jeg merker jo ikke av leirplasser der det foregår intensivt beite, men her var det god plass.
Sauer er jo det dyret vi padlere er mest glad i på øyene. De sikrer oss jo leirplasser. Derfor er det jo veldig synd hvis denne “beiteutmarka” skal defineres som innmark.
Høres ut som om deler av området er innenfor 100-metersbeltet for vann og vassdrag. http://www.dirnat.no/strandsone/fri_ferdsel/ Der jorda er feit og dyp og tidvis pløyet, slått og inngjerdet kan gå inn under definisjonen innmarksbeite (forutsatt ikke langt fra beboelse), Skog, myr, skrinne koller og lynghei defineres som utmark.