Vi morer oss til døde

Dette er tittelen på en medieklassiker skrevet av Neil Postman. Den avsluttes med følgende salve:

“… Det han (Huxley) til syvende og sist prøvde å fortelle oss, v ar at det som plaget folk i Den vidunderlige nye verden, ikke var det at de lo i stedet for å tenke, men at de ikke visste hva de var de lo av og hvorfor de hadde sluttet å tenke.”

Boka ble utgitt i 1985, og her står det altså mest om fjernsynet. Montro hva Postman hadde skrevet i dag. Han nevner såvidt dette med datamaskiner og tekstbehandling. Internett blir ikke berørt, og de revolusjonen inne sosiale media er selvfølgelig ikke berørt (blogger, facebook, twitter mv).

Jeg tror mye av hans kritikk også rammer disse, selv om vi nå kan velge… Vi blir lullet inn i en følelse av at vi deltar, men hva deltar vi egentlig med og i? Dette belyses litt gjennom følgende avsnitt på s. 86ff (i Kulturbibliotkets utgave):

“… I både muntlige og typografiske kulturer får informasjon sin betydning ut fra deres muligheter for å utløse handling. Selvsagt er det i ethvert kommunikasjonsmiljø slik at input (det man blir informert om) overstiger output (mulighetene for handling som er grunnet på disse informasjonene). Men den situasjonen som ble skapt av telegrafen, og siden forverret av andre teknologier, gjorde forbindelsen mellom informasjon og handling både abstrakt og fjernt. For første gang i menneskehetens historie stod folk overfor en overmetning av informasjon, det vil si at de samtidig stod overfor de problemer som er forbundet med redusert sosial og politisk handlekraft.
Man kan få en formening om hva det innebærer om man stiller seg selv en annen serie av spørsmål: Hvilke skritt har du tenkt til å ta for å redusere konflikten i Midtøsten? Eller inflasjonstakten, kriminaliteten og arbeidsløsheten? Hvilke planer har du for å beskytt miljøet eller redusere faren for en kjernefysisk krig? Hva har du tenkt å gjøre med NATO, OPEC, CIA, og den opprørende behandlingen av bahaiene i Iran. Jeg tar meg den frihet å svare for deg: Du har ingen planer om å foreta deg noe som helst i den anledning. Du kan selvsagt stemme på noen som påstår at de har visse planer, foruten makt til å gjøre det. Men det kan du bare gjøre annet hvert eller fjerde hvert år, ved å ofre en time av din tid, og det er knapt noen tilfredsstillende måte å uttrykke dine omfattende meninger på. Stemmegivning er, kunne man faktisk si, nest siste skanse for de politisk maktesløse. Aller siste skanse er naturligvis at du sier din mening til en meningsmåler, som så vil skaffe en versjon av det gjennom et uttørket spørsmål, og deretter drukne det i en Niagarafoss av lignende oppfatninger og forvandle dem til – hva ellers? en nyhet. Vi er altså inne i en stor maktesløshetens runddans: nyhetene får deg til å danne deg en lang rekke meninger, og det eneste du kan gjøre med dem, er å fremby dem som enda en nyhet, som du ikke kan gjøre noe med.”

Jeg tror dette er en analyse som holder godt i dag også!

I den forbindelse kom jeg til å tenke på en annen modell:

DATA – ustruktererte informasjonsbiter
INFORMASJON – strukturerte data
KUNNSKAP – forstått informasjon
VISDOM – handling på bakgrunn av kunnskap

Før snakket vi om “vise menn”. Da tenker jeg ikke på de “tre vise menn”, men på personer som står frem i historien – Gandhi, Einstein, Tolstoj, Schweitzer osv. Det finnes selvsagt kvinner også, fx Mor Theresa.

Vi er nå inne i det som kalles informasjonssamfunnet, og andelen data/informasjon har steget eksponentsielt de siste årene. Kompleksiteten øker, og kunnskapen går ned (hevder jeg). Det fører i sin tid til mindre visdom, og sjelden har vi vel trengt handling mer enn nå. Utfordringene står i kø, og vi har hele tiden valget mellom “overgang” eller “undergang”. Her er et lite knippe av problemer som må løses – jo før jo heller: økonomisk ulikhet, klimakrise, befolkningsvekst, redusert bilogisk mangfold, energikrise, demografisk krise (også kalt eldrekrisen)…

Informasjonsalderen kan ikke reverseres, men vi kunne kanskje laget strukturer og systemer om fremelsker visdom? Hva om vi innførte et “overhus” av bestefedre og bestemødre som hadde veto i miljøsaker? Utvidet Stortingsperiodene til 8 år? Dette er bare to enkle eksempler…

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Bøker, Samfunn. Bokmerk permalenken.

8 svar til Vi morer oss til døde

  1. Lars sier:

    Via Twitter har jeg fått noen kommentarer fra Dagfinn Nordbø om at Postman heller ikke vet om de folkelige bevegelsene i fx Iran, Thailand og USA.

  2. Knegg knegg sier:

    Jeg må bare beklage, men jeg har ikke noe respekt for de gamle som gruppe.

    De som var gamle før, de var bra. Men dagens gamle er en gjeng av drittsekker. Ikke helt uten sympatiske trekk. Men skal vi dømme på fruktene av handlingene til den generasjonen på makronivå, står moral og visdom til stryk.

    Generasjonen som helhet er ekstremt griske. Jeg tror de har levd det meste av livet på en slags merkelig illusjon om at vi alle sammen skal reise til Mars eller noe snart. Eller at atombomba, eller dommedag, eller neste krig, tar oss uansett snart så her er det bare å ramponere fortest mulig. For framover har ihvertfall ikke tenkt. De har i praksis gitt fullstendig beng i oss som kommer etter.

    Skulle de ha veto i miljøsaker tror jeg de ville bruke det til veto mot tiltak som kan true forbruket deres i pensjonistalderen.

    Eldre i dag er de som dumpet bilen sin i nærmeste skogholt. Brukte bilbatteri slengte de i fjæra. Spilloljen fra bilen gikk i nærmeste grøft. Gifta gravde de i høyda ned i tønner. Kloakken gikk rett i sjøen. Silosafta også.

    Husker du hvordan veiene så ut på syttitallet? Jo de lå strødd med plastikkposer, knuste flasker og sigarettsneiper. Disse folka var de som begravde mora si innpakket i søppelposer. For ingen andre skulle jo noensinne grave opp igjen de gravene. De bygde betonghus med tre centimeter overdekning på armeringsjernet. Hustak kledd med eternitt. De kledde ned halve landet vårt med granskog som bare kan hentes ut med helikopter. De planta oljeplatformer i nordsjøen som koster 160 milliarder å fjerne. De laga digre gruver og fylte igjen fjordene våre med det giftige slagget.

    De utrydda fiskestammene i nordsjøen, utrydda praktisk talt silda og torsken. De skøyt nesten all hvalen og brukte bare spekket. De utrydda makrellstørja og når et eksemplar kom tilbake på nittitallet tok pinadø naboen min, en gammal fangsthelt fram harpunen sin fra låven og skøyt den også fordi ingen hadde huska å frede en utrydda art. Den veide 450 kilo.

    Lønnssystemet nå er slik at lønna stiger og stiger selv om arbeidskapasiteten minker. Bare pensjonsordningene er enda bedre. Far min har ihvertfall aldri hatt bedre råd enn etter at han slutta å jobbe.

    Finnes det i hele tatt noen som tror at kommende generasjoner kan fråtse sånn? Og som har en viss virkelighetskontakt?

  3. Lars sier:

    Takk for en lang og tungtslående kommentar Knegg Knegg.

    Må bare innrømme at jeg også er ambivalent i forhold til de eldre som gruppe. Kanskje er de en avspeiling v samfunnet de også… Men, synes noen ganger jeg får blaff av håp når Willoch og andre besteforeldre står frem. Det var også en besteforeldre-gruppe med til København i desember.

    Det vi ikke har berørt noen av oss er jo hvordan pensjoner og helse vil føre til at gjeldskrise blir bare fornavnet på det folk i dag kaller finanskrise….

    Har du noen gode forslag til hvordan en kan tenke langsiktig i miljøpolitikken? Det er jo helt åpenbart at en må gjøre noe med valgsystemet i alle fall. 2 år mellom hvert valg er jo helt latterlig…

  4. Knegg knegg sier:

    Joda, kort sagt: Og hva skal vi gjøre med det? Men av og til er det fint å blåse ut litt dritt i full anonymitet.

    Kåre Willoch er en flott fyr, og ikke enestående. De andre gamle er også flotte mennesker, men målt etter andre kriterier etter hvor positiv effekt de har hatt på miljøpolitikken.

    Jeg er heller ingen politisk person, jeg har ingen påvirkning, jeg er en datakonsument. En passivist. Som de fleste andre. De kloke passivistene holder tilbake sin kritikk. For de heller har ikke tenkt å gjøre noe med det.

    Lengre valgperioder? Jo. Sju år er bra tror jeg. Lokalvalg fire år etter stortingsvalg. Og avskaff fylkene.

    De neste femti åra eller så kan vi vente oss å ha en bra konge også. Jeg syns kongen bør få reell politisk innflytelse. Skulle denne makta bli misbrukt, går det faktisk an å endre grunnlova også. Så den risikoen bør vi ta.

    Jeg mener ikke at kongen trenger å være den klokeste mannen i landet. Han trenger ikke engang være enig med meg alltid. Men akkurat som i juryordningen: De aller fleste har evnen til å vokse inn i ansvaret de har og tar. Det hadde vært herlig med en konge som turde å sette Jens på plass når han villeder folket med irrasjonelt pølsevev. Som støttet rasjonalitet, som løftet fram viktige spørsmål. Naturligvis ville han bli mindre populær. Men også mer nyttig.

    Her er noen eksempler på irrasjonelt pølsevev: Månelandingen til Jens. Elektrifisering av sokkelen. Miljøfiendtlige ‘miljøbiler’. Kjøp av Co2-kvoter. Miljøkritikk mot langreist mat. Havbaserte vindmøller.

    Her er noen hellige kuer, også: Enormt skattetrekk for hus. Gratis strømnett til kraftkrevende industri. Fri fart på sjøen. Gratis helsevesen for småplager. Nærmest totalt fritak foravgifter på båter og fly. Fritak for CO2-avgifter alle steder der de ville være et reelt økonomisk incentiv.

    Kort sagt, kongen burde kunne ta tak i slikt som er et lite hakk for innviklet til å kommunisere gjennom lavpannede VG-artikler. Der konklusjonen er en smule kontraintuitiv. Slikt som du kan lese deg til (med kristisk blikk på) Framtiden i våre hender, i Morgenbladet, oljekrisa.no eller teknisk ukeblad. Eller på bloggen din.

  5. Knegg knegg sier:

    …og i forlengelsen av den ‘kongetanken’:

    Så vidt jeg har fått med meg, har vi nå nylig endret grunnlova vår slik at parlamentarismen er formalisert, omtrent hundre og ti år etter at den ble innført. Odelstinget ble avskaffet, tror jeg.

    Vel, tredeling av makta var egentlig en god ide. Rendyrket parlamentarisme er kanskje ikke det. Selv om det har fungert godt i oppgangstidene etter krigen. De gutta på tinget trenger langsiktighet, de trenger korreksjon, de trenger en mulighet til eller unnskyldning til å kunne gjøre upopulære valg.

  6. Lars sier:

    hehe – men jeg vet jo hvor du bor! 🙂

    Takk for passivist – den var ny! Jeg tror også dette med lengre perioder og konge kan ha noe for seg. Spennende oppramsninger av pølsevev og hellige kuer. Er ikke sikker på om jeg er med på alle, men det er jo heller ikke så viktig.

    Jeg skal tvitre denne til kongehuset! 🙂

  7. Lars sier:

    Det er defintivt noe der!
    Jeg vet ikke helt hvordan dette teknisk fungerer (det er lenge siden jeg gikk på Statsvitenskap nå…..), men det å kunne gjennomføre upopulære valg blir helt klart essensielt.

    Som Wyller skrev i boka “Miljøkrise og demokrati”: Det er ikke demokratiet det er noe feil med, men måten vi bruker det på. Demokratiet er det minst råtne av alle styreformer. (Fritt etter husken)

    For noen år siden var det noe som het “Forum for systemdebatt”, og du finner noen av foredragene hvis du googler. Der var det mye spennende.

  8. Tilbaketråkk: Jorda som 46-åring | homo ludens

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.