Debatt om kapitalismen

Litt tilfeldig kom jeg over et innlegg av Auke Lont i gårsdagens DN. Dette var et tilsvar på innlegget «KAPITALISME: Provoserende suksess» av Kristin Clemet som sto den 26. Støre skal visstnok også ha vært innom debatten. Undertegnede har lenge ment at vi står overfor en systemkrise, og det er veldig bra at dette kommer til debatt.

Kristin Clemet sparer ikke på kruttet, og starter med følgende:

«Kapitalismens store seier er dens resultater. Men kapitalismen er også å foretrekke fremfor andre økonomiske systemer, fordi det er det mest moralske systemet vi kjenner. «

Resultatene er kanskje overbevisende NÅ, men allerede bruker vi globalt 30% mer enn det som naturlig fornyes. Det økologiske fotavtrykket i Vestlige (kapitalistiske) land er MYE større enn dette. Litt fremskrivninger, studie av ressurser, peakoil og litt sunt bondevett vil fort føre til at resultatglorien rundt kapitalismen blekner veldig. Eller slukner helt…

Når det gjelder i forhold til andre økonomiske systemer, så har hun kanskje mer rett. I alle fall i stor skala – det lukter jo kommunisme i skyggene her. Men, vi er helt avhengig av en tredje vei. En som har fokus på Livet og økologisk balanse, istedet for penger og tid. Her er det gjort en del forsøk i småskala, men her trengs det en mye større innsats! Norge burde ha en etisk internasjonal forpliktelse til å gå foran med forsøk på dette området.

Når det gjelder dette med moral, overlater jeg dette til Auke Lont. Han skriver:

«Begivenhetene i finanssektoren i de siste årene utløste en stor økonomisk krise som på ingen måte er over, og som gjør det vanskelig å støtte hennes konklusjon.
Denne sektoren, som er den fremste eksponenten for kapitalismen, har gjennom handlinger de siste ti årene vist at moral ikke har vært en fremtredende del av verdigrunnlaget. Vi husker saker som skatteunndragelse ved hjelp av sveitsiske banker, skruppelløst salg av boliglån og nye relaterte produkter i USA, Terra-skandalen i Norge, Lehman-konkursen etter regnskapsjuks, investeringsbankenes bistand til tåkelegging av Hellas´statsgjeld, og nå sist en skandale under opprulling i Milano hvor noen av de samme investeringsbanker har solgt «strukturerte produkter» som ingen forstår og som truer kommuneøkonomien.»

Og han stopper ikke der:

«Jeg ser disse eksemplene som symptomer på et alvorlig problem ved den kapitalistiske økonomien. Et problem som i verste fall kan ende med et langvarig tilbakeslag og et stort nederlag for kapitalisme som system. Vi har skapt oss et økonomisk system hvor penger og relaterte finaniselle tjenester ikke lenger er «oljen som smører maskineriet» og bidrar til en optimal produksjon av varer og tjenester, men har blitt et mål i seg selv.
I flere land, som USA og Storbritannia, står nå finanssektoren for mer enn ti prosent av BNP. Trenger denne sektoren virkelig være så stor for å sette realøkonomien i stand til å gjøre jobben? Finansielle tjenester er tross alt bare hjelpemidler. Mellom 1960 og 1980 klarte vi oss for eksempel med tre prosent, som i perioden 1900-1925. Da sektoren vokste til seks prosent i 1930 smalt det.
Når finanssektoren i sin iver etter større avkastning stadig utvikler nye produkter som få har behov for og som enda færre forstår, har vi kommet til et punkt hvor sektoren har blitt for stor og faktisk reduserer økonomiens evne til å skape varer og tjenester.»

Jeg synes dette er utrolig bra skrevet, og var ikke klar over at finanssektoren utgjorde en så stor del av BNP i noen land. For noen dager siden var det en lengre sak om «Goldman Sucks» i DN, og her sto det blant annet om triksingen rundt statsgjelden til Hellas. Disse investeringsbankene har blitt så store, at de kommer helt ut av kontroll I stedet for å bidra til å smøre maskineriet, så gjør de hva som helst for å karre til seg millionbonuser selv. Morgenbladets hovedsak om oljefondet var heller ikke bare hyggelig lesning.

I lengre tid har jeg prøvd å finne ut om et land kan gå konkurs. Island var jo nære ved, men er heldigvis et lite land. Hellas, Spania m.fl. sliter, og de er ikke de eneste med mye gjeld. Alle sier at land ikke kan gå konkurs, men jeg begynner å tvile. Går et land, så går det fort flere med i dragsuget. Bankene som gikk konkurs i forrige finanskrise, blir som flau bris hvis land begynner å gå med… Hvem skal sette et land under administrasjon? Business av usual betyr i mange tilfeller et gjeldsdrevet forbruk. Noe av dette fanger Lont opp i sin avslutning:

«Det blir provoserende når Clemet skriver at «kapitalismens store seier er resultater». Vi kan være på vei mot stupet.»

Til Clemets fordel er følgende avsnitt:

«Dette betyr ikke at kapitalismen er feilfri eller problemfri. Kapitalismen er ikke en ideologi, men et økonomisk system for å produsere og distribuere varer, tjenester og kapital. Kapitalisme er heller ikke det samme som anarki. Allerede Adam Smith konstaterte at en forutsetning for en velfungerende kapitalisme er rammebetingelser og institusjoner som bl.a. sørger for eiendomsrett, kontraktsrett og rettferdig konkurranse. «

Hun er altså ikke helt blottet for innsyn i kapitalismens problemer. Lurer litt på hva hun tenker om de eksemplene som Auke drar frem? Var Clemet for eksempel enig i frislippet av amerikanske banker? (Nå vet vi jo i ettertid hvor lurt det var, men hun har kanskje skrevet noe i forkant?)

Kapitalisme forutsetter jo egentlig mange små aktører, men i en global økonomi kommer kapitalismen ut av politisk kontroll – og vi får mer og mer monopolistiske tendenser. Store fond og investeringsbanker kan gjøre som de vil. Husker jeg ikke helt feil, så var det japanske pensjonsfond som var med på å presse pundet til devaluering. Store aktører har også mye større muligheter til å «hype» økonomiske produkter. Særlig når ingen vet hva de går ut på…

Jeg lar meg mest provosere av følgende hos Clemet:

«…stor økonomisk frihet har også høyere økonomisk vekst, og dermed mer å fordele…»

Dette har jeg omtalt i en kort artikkel med sitater hos reduksjonspartiet.no: Økonomisk vekst er ikke svaret

Vi lever midt i klimakrisen, en startende energikrise og ressurskrisen. Clemet skriver at kapitalismen er veldig fleksibel og finner nye løsninger. Dessverre er det jo slik at den har pris som sin fremste rettesnor. Hvis en har litt større tanker enn bedriftsøkonomisk overskudd, er det enkelt å se at dette fører galt av sted.

Ett godt eksempel er energi. Fornybar energi står i dag for svært liten del av den totale energiproduksjonen. Peakoil nærmer seg med stormskritt (eller er allerede passert). Alternativer er gass (i en periode), atomkraft (uran er også en knapp/ikke-fornybar ressurs), fornybar energi og kull.

Kull har vi mye av, og det er billigere enn fornybar energi (så lenge det ikke innføres en karbonskatt som endrer på dette). En rendyrket kapitalisme vil ikke finne noe samfunnsøkonomsik optimum her uten politiske føringer. Å overlate alt til markedet fører oss garantert utfor stupet!

Hvorfor kan ikke Civita og andre tenketanker jobbe med å finne alternativer til dagens system? Jeg tror at Clemet også innerst inne ser at dette bærer galt av sted. Kanskje kommer hun inn på Willoch-sporet om noen år… Tenk om hun kunne forskuttert dette, og gjort Civita om til noe som kunne legge grunnlag for en felles framtid!