I går kom den nye boka til Al Gore i posten. Jeg har allerede knertet 25% av den, og legger ut noen sitater her.
Gore er til tider rimelig spissformulert, og på s. 18 står det:
“… Men vi må skifte ut mer enn lyspærene og vinduene våre. Vi må skifte ut lovverket og politikken.”
Det andre sitatet omhandler peakoil, og starter på s. 18 det også:
“Selv om geologer og økonomer fortsetter å strides om det nøyaktige tidspunktet for “oljetoppen”, ser det ut til å være overveiende bevis for at vi snart når toppen av oljeproduksjonen – i hvert fall fra kilder som kan utny7ttes med en kostnad som er tilnærmet lik det vi betaler i dag. I sin første dybdeanalyse av verdens 800 største oljefelt rapporterer Det internasjonale energibyrået at flertallet av de største feltene allerede har passert sin maksimale produksjonskapasitet, og at den forventede nedgangen i produksjonen akselererer dobbelt så fort som man spådde i 2007.
Den amerikanske olje- og gassveteranen Boone Pickens uttalte i august at etter hans mening inntraff den globale oljetoppen allerede i 2006. Uansett om han og de som er enige med ham, har rett eller ei, er det nå bare et spørsmål om tid før verden blir nødt til å tilpasse seg den voksende uoverensstemmelsen mellom stadig færre nye oljefunn og stadig større etterspørsel etter olje fra voksende økonomier som Kina og India.
Så lenge USA bruker opp mot en halv billion dollar i året på utenlandsk olje, vil USAs nåværende handelsunderskudd bli umulig å håndtere, og dollarverdien vil bli adskillig mer sårbar. Og jo lenger verdensøkonomien holdes som gissel av energireserver lokalisert i det som unektelig er verdens mest ustabile område, vil vi fortsette å oppleve periodiske prishopp som det som drev oljeprisene opp i 145 dollar fatet sommeren 2008.
Kina har fo sin del brukt sitt enorme handelsoverskudd til å kjøpe opp energiselskaper og aksjemajoriteten i oljeselskaper over store deler av verden. De har også begynt å sette ut i livet en ambisiøs plan om å lede an i produksjonen av solcellepaneler, som de skal bygge for sin egen og resten av verdens overgang til karbonfri energiproduksjon. De blir snart verdens største produsent av vindkraft, og er i ferd med å bygge et 800-kilovolts supernett som kobler alle deler av Kina opp til det mest sofistikerte, smarte overførings- og distribusjonsnettverk for elektrisitet som verden noensinne har sett.”
Boka har blitt liggende litt, men her er et par til. Første fra s. 147:
“Kina, som forbrenner dobbelt så mye kull som USA opplever allerede periodevis kullamngel og importerer store mengder kull fra Australia og andre steder. Inda opplever også kullmangel, selv om kullmangelen i både Kina og India skyldes problemer med forsyningskjeden.”
På side 152 er det en sammenligning av energiinnholdet i kull og uran:
“Én kilo uran inneholder like mye energi som 3 millioner kilo kull”
