Jeg er abonnent på Resurgence, og der er det mye bra. Her er noen sitater fra no 255:
”… for every kilo we eat, ten kilos of waste is generated along the food chain. For consumer goods the trail of waste can be much greater. A car that weighs a tonne takes seventy tonnes of material to produce. Waste is the leviathan of the modern industrial system.”
Robin Murray, Resurgence No 255, p 35
”… if trading activity becomes dominant, people spende more time working than experiencing wellbeing in family and community. Then the quality of their lives decreases and this is experienced as a loss of meaning and quality of lived experience, which people are encouraged to compensate for with more quantity of goods and money. This is the retail therapy that is notorious in our culture: a desperate attempt of consumer items. Because community has been destroyed, people often fail to notice this because of an absence of the relationships required to evaluate quality of life.
This politive feedback loop leads to the disintegration of society as people search desperately for ways of finding meaning, ususall through the accumulation of money. This inevitably fails…”
Brian Goodwin, Resurgence No 255, p 39
“A car that weighs a tonne takes seventy tonnes of material to produce.”
Den der er litt vel drøy. For fem-seks år siden hørte jeg fra en som jobber med støtfangere hva det koster å produsere forskjellige biler, og hvor mye det koster å utvikle dem. Det eneste jeg husker godt er prisen på en Volvo, den prisen testavdelingene internfakturerer med. Prisen for å knuse en Volvo gitt at det ikke er fullt på produksjonsnivået slik at et tapt salg også må faktureres. Den prisen var 20 000 kroner. Resten er utviklingskostnader og bygging av et leverandørnett. 20 000 kroner stemmer nogenlunde bra med de prisene per kilo jeg så som ingeniør på andre maskiner på den tida.
Kort sagt, den påstanden velter hele resten av stykket. Hvorfor tro på resten av det? Vær litt skeptisk. Les heller bladet til Framtiden i våre hender. De legger vekt på troverdighet (som Steinar Lem ødela mye av på slutten), og fivh betaler studenter for å lage analyser av nettopp slike spørsmål. Det står mye i det bladet som de har regna ut på grundig vis, og som ofte ikke stemmer med mytene som er gjengs blant miljøvernere.
De skriver jo om materialene som går med, men du skriver om kostnaden av materialene. Blir ikke det to forskjellige ting?
Nei, for syttien tonn koster mer enn 20000 kroner.
Tror du ikke de har tenkt mer på hvor mye masse som går med til å produsere en kg aluminium osv?