Morsom historie!

I dag var jeg på gudstjeneste på skoleskipet “Sørlandet”, og hørte en fantastisk flott preken av Dag Nordbø. Denne har jeg fått lov til å legge inn nedenfor., og Dag avsluttet med følgende historie:

“Kirken kan sammenlignes med et skip. Skipet farer over alle hav, og har fast kurs fra evighet til evighet. Hvordan er dette mulig? Fordi det står på fast grunn!”

Her er prekenen:

Preken /Himmel og Hav/Fullriggeren Sørlandet 21.juni 2009
24 Herre, hvor mange dine
gjerninger er!
Og alle har du gjort med visdom;
jorden er full av det du har skapt.
25 Der er havet, så stort og vidt,
med et mylder som ingen kan telle,
både av små og store dyr.
26 Der går skipene, der er Leviatan,
som du har skapt til å leke seg
i havet.
27 Alle sammen venter på deg,
at du skal gi dem mat i rette tid.
28 Du strør ut, og de kan sanke;
du åpner hånden
og metter dem med gode gaver.
29 Skjuler du ditt ansikt, gripes de
av redsel;
tar du livsånden fra dem, dør de
og blir til jord igjen.
30 Du sender din Ånd, og det skapes liv,
du fornyer jordens overflate.

Å holde gudstjeneste på dekket til Fullriggeren Sørlandet kan kanskje oppfattes som en nostalgisk handling, der vi retter blikket bakover til den gamle tida der skutene var vår stolthet, og livet gikk i en annen takt.
Men det er ikke tanken bak denne gudstjenesten – eller plasseringen av den.
Vi mener at vi holder gudstjeneste på det mest fremtidsrettede og moderne fartøyet i Kristiansand havn.
De som er opptatt av fremtiden, og ikke minst den energi vi trenger for å bevege oss og leve – snakker ikke lenger om olje og gass. De forsker på vind, sol tidevann og bølger – de urgamle kreftene som i hele jordens historie har gitt oss mulighet til utvikling og bevegelse.
Perioden med kull, olje og gass er som et lite punkt på den lange tidslinja som heter verdens historie – og snart er den en parentes.
Fremtiden handler om det som kan fornyes – det som ikke brukes opp….
Vind, sol bølger og tidevann – det hører med til urkreftene i skaperverket. De kan møte oss med ødeleggende styrke – og de kan gi oss velsignelse og vekst.
Dette er krefter i Guds gode skaperverk – det er gaver fra ham som har satt dette livet i gang på sitt skjulte vis.

Hav – det er det er mest av på jordkloden. 7 ganger større enn jordoverflaten. Jeg er neppe alene her når jeg sier at jeg elsker havet. Jeg har aldri bodd andre steder enn ved kysten – og har verken planer eller lyst til å gjøre det heller.
Midt første egne fremkomstmiddel, bortsett fra et par sykler, var en liten båt, kjøpt for hardt oppsparte midler etter å ha gått med avisa. Det burde ha vært en seilbåt – det skjønner jeg nå – men jeg tenkte ikke helt slik som 14 åring… til det var fart og spenning for sterke drivkrefter…

Men jeg hadde gått på søndagsskolen og hørt urovekkende ting om havet. Om havet som ikke skulle finnes når vi en gang kom til himmelen.
Vi hadde lest fra Johannes åpenbaring – der han skriver:
Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den først himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer…
Dette var sørgelige ord for en som ikke kunne tenke seg noe bedre sted enn havet. Jeg gikk til min kristelige mormor i nabohuset og spurte hva hun trodde. Men hun hadde holdt på drukne som 17-åring og var livredd for havet, og var overbevist om at ordene skulle forståes bokstavelig – ellers ville ikke hun til himmelen…Det var først da jeg ble teologistudent og gransket skriftene at ting falt på plass. For det var ikke slik at dette med havet var helt bokstavelig å forstå. Det var et bilde på det som skilte oss fra andre, og som kunne skape storm og ulykke. Det var bilde på selve kaoskreftene. Og når vi husker på at det var Johannes som skrev – han som levde i ørkenen, men som satt i fangenskap på en øy ute i havet, blir det enda mer forståelig.
Da er det ikke rart at hans drøm om himmelen handler om at havet ikke skal finnes – det skilte ham jo fra alt og alle som betød noe for ham – det var et fengsel…

I dag vet vi at uten liv i havet vil det heller ikke være levelig på jorden. Sannsynligvis er det slik at livet oppstod i havet – og for alle som tror på en skapende Gud – er det ham vi kan takke for at vi lever som vi gjør. I skapelsesberetningen, som er en vakker billedfortelling av hvordan de den gang så for seg at jorden og havet ble til – får mennesket et spesielt ansvar. Vi skal forvalte alt som lever.Vi skal leve på jorden med et ansvar for å dyrke og kultivere alt liv.
Slik står det:
Og Gud skapte de store sjødyrene og alt liv som det
yrer og kryr av i vannet, hvert etter sitt slag, og alle
dyr som har vinger til å fly med, hvert etter sitt slag.
Og Gud så at det var godt. 22 Han velsignet dem og
sa: «Dere skal være fruktbare og formere dere og
fylle vannet i havet, og fuglene skal formere seg på
jorden!» 23 Og det ble kveld, og det ble morgen, femte
dag.
26 Da sa Gud: «La oss skape mennesker i vårt bilde,
som et avbilde av oss! De skal råde over fiskene i
havet og fuglene under himmelen, over feet og alle
ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.»

Jeg tror ikke skapelsesberetningen forteller oss hvordan Gud skapte jorden. Men den forteller at Gud skapte alt liv – og det er det som er viktig.
Men om det ikke er så vanlig å ta denne historien bokstavelig – er det likevel en setning vi har tatt helt bokstavelig og levd etter.
Jeg vil si – vi har aldri vært så bokstavtro som i dag.
Det er setningen, sagt om oss, og som vi nettopp hørte:
De skal råde over fiskene i
havet og fuglene under himmelen, over feet og alle
ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.»

Aldri har vi tatt den mer bokstavelig enn i vår tid – og aldri har jordens eksistens vært mer truet. For i det ansvar vi mennesker har fått, har vi glemt en viktig ting:
At vi lever i en stor sammenheng – der den jord vi har arvet av våre forfedre, bare er et lån fra våre barn.
Vår måte å leve på i dag er en umulighet om noen få år, forteller forskerne oss. Det betyr ikke at vi går mot dårligere tider. Det betyr ikke at vi har nådd lykketoppen – og er på vei inn i mørket. Kanskje er det tvert om. At et samfunn med høyt tempo og enda høyere forbruk kan erstattes av en annen og mer menneskelig måte å leve på?
Jeg er sikker på det. Å leve på parti med jorda og havet, og alt som lever der blir ikke en nedtur. Tvert om det kan gis oss helt nye muligheter.

La oss tenke oss – vi som bor i Kristiansand – hvordan en liten tur til Hirtshals eller Skagen vil fortone lit fram i tiden.
Tipp- tipp oldebarna våre skal til Danmark og går om bord på stor seilbåt, en katamaran – den raskeste måten til kontinentet. Der forteller de historien om de gale forfedrene som freste over på 2-3 timer i en damp av skum og eksos.
I Hirtshals går det et solcelledrevet lyntog som bringer dem til København i løpet av 2 timer – og de vandrer rundt i den vakre byen bilfrie byen, og tar sporløse trikker dit de ønsker seg… – og har det egentlig helt greit…
Slik kunne vi fortsatt å drømme om fremtiden, og det skal vi gjerne gjøre.
For vi redder ikke jorda ved å være redde. Vi redder jorda ved å tro og håpe, det gir oss mot til å handle.

Så:La oss glede oss over havet, sola, vinden og bølgene.
Og la oss leve i troen på Skaperen, og dele håpet vi leste i Davids vakre salme:Du sender din ånd og det skapes liv. Du fornyer jordens overflate ….

Og vi kan – hvis vi vil – hjelpe til etter beste evne…

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Jeg skal få lagt ut denne prekenen som en sommerhilsen på keltiskfromhet.no også, men det har jeg ikke mulighet for før til uken (prekenen innlagt 24.6).