Da er jeg snart ferdig med boka “Seks grader” av Mark Lynas, og det er jo ikke veldig lystelig lesning… På s. 197 står det en del om Kina:
“… antyder at Kinas jordbruksproduksjon vil bryte fullstendig sammen i siste tredjedel av det 21. århundre, gitt en global temperatur på tre grader over dagens nivå. … Kina vil bil møtt med den utakknemlige oppgaven å skulle brødfø 1,5 mrd langt rikere mennesker, 300 mill flere enn i dag – på to tredjedeler av dagens forråd.”
Og det slutter ikke der… Kina bruker jo olje også:
“… Landets oljeforbruk er fordoblet på de siste ti årene, og hvis kineserne innen 2030 bruker olje i samme utstrekning som amerikanerne gjør i dag, vil landet trenge 100 mill fat daglig. Men dagens produksjonsnivå er 80 millioner fat om dagen, og dette tallet kan neppe økes i særlig grad før smertegrensen er nådd. Det er ganske enkelt ikke nok olje i verden til at det kinesiske forbruket kan nå vestlige høyder. De globale ressursene strekker simpelthen ikke til.”
Da har vel forfatteren heller ikke tatt hensyn til etterspørselsveksten i den vestlige verden og India i 2030…
Hvis USA skal være målestokk for Kinas spisevaner i 2030, vil dette legge beslag på to tredjedeler av dagens globale avlinger. På bilfronten er det også rocka utsikter:
“Hvis kineserne skulle kjøpt biler slik amerikanerne gjør det – tre biler per fjerde innbygger i dag – vil den kinesiske bilparken nå et antall på over en milliard innen 2030. Det er betraktelig mer enn det totale antall biler i verden i dag, som er 800 millioner.”
Jeg synes det er spennende å se at dette er tall innenfor VÅR levetid. En tre graders oppvarming er vel heller ikke usannsynlig, gitt det dvaske politiske håndverket som blir gjort i forhold til saken. På individnivå ser det heller ikke ut til å skje allverdens. Det blir litt som å rydde litt i dekksstolene på Titanic for å hindre det som skjedde…
På s. 234 har vi kommet frem til 5 grader. Da har vi vært igjennom flere former for “positiv feedback”. Det betyr at forskjellige typer terskelverdier overskrides, og at situasjonen blir selvforsterkende. For eksempel hvis det blir så varmt at tundraen smelter, vil det frigis metan og CO2 som gjør at drivhuseffekten styrkes ytterligere pga dette. Det blir som om vi skulle gi full gass (og det gjør vi jo i aller høyeste grad), for så plutselig å oppdage at gassen har låst seg da vi ser at dette ikke går lenger…
Men, det er jo områder som fremdeles er beboelige, men disse blir færre og færre. På nevnte side skriver forfatteren:
“I andre deler av verden ser jeg lett for meg at Nord-Europa – inkludert De britiske øyer og Skandinavia – kan komm til å bli et overbefolket og omstridt tilfluktssted.”
Øverst på s. 238 kommer noe som jeg tror inneholder en dyp sannhet:
“… Det realtivt velstående mellomspollet vi nyter i dag kan vise seg å være lite annet enn et heldig avvik, takket være det massivet oppsvinget både i matkilder og energi vår sivilisasjon har oppnådd takket være bruken av fossilt brensel. Det samme oppsvinget som har tillat oss å øke vårt antall og konstruere praktfulle, komplekse samfunn, kan i det lange løp vise seg å bli vårt endelikt.”
Mulig jeg kommer tilbake med mer når boka er ferdig lest… Ikke spesielt oppløftende lesning, og kanskje til tider vel spekulativt.
Et par timer senere. For en bok!!! Seks-graderskapittelet var litt svevende med lange historiske hopp. Men, hovedpoenget til forfatteren er rimelig klart (s. 257-58):
“Menneskelige utslipp av CO2 foregår i et temp som nesten garantert er høyere enn noe naturlig utslipp siden begynnelsen av livet på jorden. … I rent karbonvolum ligger vi ennå etter, men tempoet i endringene er allerede uten presedens – og gjør at vi befinner oss på fullstendig ukjent grunn.
Våre karbonutslipp er selvsagt ikke ren ren ondskap. Fi forbruker bare energi for å gjøre livet mer behagelig. Men for biosfæren er ikke dette noe stort poeng. Hvis vi ville ødelegge så mye av livet på jorda som mulig, så kunne vi knapt ha kommet opp med noe bedre plan enn å grave opp fossilt brensel og sette fyr på det i så stor grad som mulig.”
Så kommer grunnlaget for uttalelsen ovenfor: FOR EN BOK! De siste sidene i boka – kapittel 7 – har fått tittelen “Å gå fremtiden i møte”. Dette burde være obligatorisk lesning for alle! Her er det utrolig mye bra, og forfatteren skriver krystallklart! Han begynner kapittelet med å fortelle om at våre utslipp i dag er fire ganger så høye som for ti år siden, og skriver videre (s. 265):
“Med andre ord har alle våre forsøk – karbonutveksling, strømsparing, Kyoto-avtalen osv. – hatt en klar virkning så langt: Null og niks.”
På s. 271-72 får vi en kjapp repetering av dette med “positiv” feedback, og jeg tar den med her:
“Hvis … vi når en viss smertegrense som ligger et sted over to grader, så vil Amazonas begynne å kollapse og jordsmonnet begynne å slippe ut karbon. I så fall vil ytterligere 250 deler per million CO2 slippes ut i atmosfæren og forårsake en temperaturøkning på 1,5 grader C som vil skyve oss rett inn i firegradersverdenen. Når vi først er der, vil akselererte utslipp av karbon og metan fra opptint sibirsk permafrost legge til ytterligere mengder drivhusgass i atmosfæren. Dette vil igjen føre til enda mer oppvarming, og etter all saynnsylighet skyve oss videre over i femgradersverdenen. Med et slikt oppvarmingsnivå … blir metanhytratutslipp fra havet en reell mulighet, og før vi vet ordet av det, vil apokalypsen være over oss i form av et seksgraders masseutryddelsesscenario.”
Lynas er rimelig klar på at vi må prøve å nå nå 2 grader – ikke høyere enn dette! I statistikk på s. 279 fra IEA (Det internasjonale energibyrået):
“… energietterspørselen vil mer enn fordobles innen 2030. 80 prosent av denne vil dekkes av fossile kilder, snarere enn rene sådanne.”
Han fortsetter med å fortelle at fornybare energikilder bare vil dekke 2 prosent av den primære energietterspørselen i 2030, og det er jo ikke akkurat lystelig… Olje som energibærer er jo på retur, og da blir det antagelig kull som tar over – dette vil forsterke drivhuseffekten ytterligere…
Akkurat her er ikke Lynas veldig optimist: “… det er som å spille russisk rulett med en Luger snarere enn en revolver. Én kule, ett kammer – og det er vi som trekker av.”
På s. 280 skriver han at mange bøker om global oppvarming slutter med plattheter om fornybare energi. Som en kommentar til dette skriver han:
“For min del mener jeg at hvis det hadde vært så enkelt å kvitte seg med fossilt brensel, så hadde vi gjort det for lengst. Men som vi har sett beveger verden seg hurtig i gal retning, noe den tilsynelatende har tenkt å fortsette med.”
Så følger en del tall som aldri jeg har sett før, men som setter vår livsstil inn i et ganske sykt perspektiv (s. 281-82):
“… en gjennomsnittlig amerikansk gallon bensin (vel 3,7 liter), krever omkring 90 tonn plantemateriale fra urgamle hav. … det menneskelige samfunnet konsumerer tilsvarende 400 år gammel solenergi hvert eneste år gjennom vårt forbruk av fossilt brensel. … Faktum er at vi trolig forbruker en million års fossilt brensen hvert år med dagens forbruksrater. … Menneskene gjør allerede krav på mellom en fjerdedel og 40 prosent av planetens netto primærproduksjon. …. Dette er bemerkelsesverdig høyt tall for en art som representerer omkring 0,5 prosent av den heterotrope (animalske) biomassen på jorda. … Vi konsumerer ikke bare dagens natur på en grådig måte, men også fortidens natur.”
Hvorfor gjør vi ikke noe? På s. 286 skriver Lynas om varianter av fornekting fra en studie han har lest:
- Utskiftningsstrategien (“Jeg beskytter miljøet på andre måter, for eksempel ved resirkulering.”)
- Fornekting av ansvar (“Jeg er ikke hovedårsaken til problemet”)
- Fordømmelse av anklageren (Du har ikke noe rett til å angripe meg”)
- Skyldfraskrivelse (“Jeg har ikke gjort noe galt”)
- Uvitenhet (“Jeg kjenner ikke konsekvensen av mine handlinger”)
- Maktesløshet (“Ikke noe jeg foretar meg utgjør noen forskjell”)
- Bedagelighet (“Det er for vanskelig for meg å endre min atferd”)
- Fabrikkerte hindringer (“Det er for vanskelig å sette i gang”)
Etter denne opplistingen fortsetter han på s. 287:
“… kanskje (den) sterkeste og mest vedvarende formen for fornekting er den de sveitsiske forskjerne kaller for “troen på en eller annen inngripen fra oven”, i særdeleshet troen på at teknologiens hvite ridder vil komme oss til unnsetning. Som andre former for fornekting tjener troen på et “teknomirakel” til å unngår nødvendigheten av en omfattende endring i atferdsmønsteret.”
Han lar det også gå friskt utover vår økonomiske forståelse av naturressurser (s. 287-88):
“… I et mesterstykke av kreativ bokføring har den konvensjonelle økonomiske teorien regnet uttømming av ressursene som en oppsamling av verdi. Det er å sammenlign med en enkeltperson som tømmer kontoen sin og regner det som “inntekt”. Det er en ren absurditet, men det er slike absurditeter som danner grunnlaget for hele vår økonomi.”
Om ikke det var spennende allerede, så blir det virkelig interessant fra s. 288. Underkapittelet her heter “Oljetopp” (eller Peak-Oil). Det har jeg interessert meg ganske kraftig for siste året, og det er flere oppføringer her i bloggen om temaet hvis du søker på “peakoil”. I stedet for at en utfasing av olje hjelper oss i mot klimatrusselen, vil effektene øke pga at alternativene er enda verre (kull, biodiesel osv).
De siste sidene bruker Lynas på det vi kan gjøre nå. Bruke mindre energi!!! Det er egentlig bare å komme i gang. I nest siste avsnitt i boka står det:
“… bygge et nytt samfunn: et som la vekt på livet snarere enn på den økonomiske vekstens og det nådeløse forbrukets brutale statistikk. … Med mindre vi kutter i utslippene, vil ikke livet gå videre overhodet.”
Lynas, Mark (2007) Seks grader – Vår fremtid på en varmere planet. Gyldendal.
Kirkens Nødhjelp er innom temaet her:
http://kirkensnodhjelp.no/no/Aktuelt/Nyheter/–Styrer-verden-mot-klimakatastrofe/
Tilbaketråkk: Uttak til inntekt | andreberg.com
Tilbaketråkk: homo ludens » Blog Archive » Natur: Hva skal vi med den?
I siste utgave av Folkevett (31. årg nr 3) har Erik Dammann en kommentar der han blant annet skriver (s. 36):
“Og vi tapper olje og kaller det inntekt mens vi lukker øynene for at olje kapitalen er på vei til å ta slutt. Og alt dette samspiller med, forsterker og forsterkes av klimaproblemet – som stort sett er det eneste politikerne ser ut til å bekymre seg om.
Dette er en kortsiktighet som ikke kan fortsette hvis verdens barn og barnebarn skal få et rimelig trygt liv.”
Tilbaketråkk: Uttak til inntekt | Trunken full av vitaminer
Tilbaketråkk: Uttak til inntekt – Morgenbadet