Gull på skiskyting!

I dag var det skiskyting på programmet, og John tok en klar seier. Over 2 minutter foran nestemann. Vi våknet til sol og knallblå himmel i dag også – og det var bare å ta frem solfaktor 15! Her er et bilde rett etter målpassering:

Starten var halvannen time senere enn i går, så det ble mindre stress før start. På stadioen var det humør og moro, og flagg fra mange nasjoner:

Vi gikk en tur på en drøy kilometer for å varme opp, og så var det oppstilling til start. Her tolker Lars for John i startområdet. Han som snakker med John er fra Finland, og ble nr. 3 eller 4 i dag:

Så satte vi i gang, og da ble det ikke spart på kruttet. Løypene var som vanlig utrolig fine, og runden på drøye 1500 meter gikk unna på litt over 6 minutter mellom hver skyting. Her er vi i godt driv:

Vel i mål ble det tid til litt evaluering, men alt i alt var vi veldig fornøyde begge to. Per Anders guidet på standplass, og 10 blinker ble truffet! Dermed ble det ingen tilleggsminutter. Totaltiden ble rett under 28 minutter, og det er omtrent som i fjor. Her går vi igjennom løpet:

Det er jo ikke så ofte jeg får være med på bilder, så tusen takk til Per Anders Grimstad for fotoinnsatsen!

Etter å ha skiftet tok jeg tilbake kameraet, og gikk på jakt på stadioen. Her er noen bilder fra denne runden. Vi begynner med tre piggere som virkelig imponerer: Claus og Mohammed fra Danmark, og Ragnhild fra Norge. Sistnevnte pigget fjelløypa i går på litt over 2 timer. Nå var det riktignok noen som dro også, men han hadde visst ikke jobbet mye med det…

Så har vi Anne Mette Bredal fra Danmark/Oslo. Hun har blant annet deltatt i ParaOlympics i skiskyting, og er VELDIG dyktig. Ingen tvil om at hun vant sin klasse i år også:

Jeg tok også et bilde av Harald Vik som snakker med sine to tolker etter målpassering. Han er både døv og blind, og det er utrolig å se hva han får til. Ikke bare skjøt han feilfritt, men han deltar også i New York maraton og sånn:

Så tok jeg en del bilder av piggere. De imponerer stort. For noen år siden lånte jeg en sånn piggkjelke på BHSS, og pigget to kilometer. Det var utrolig tungt. Først Mohammed og Claus fra Danmark (ved start i dag), og så noen ukjente:

På bildet ovenfor synes jeg farten til piggeren kommer godt frem, og bildet har også veldig fine linjer! 🙂

Etter fotorunden var det klart for lunsj. Lunsjen var som vanlig en delikatesse! Etter en liten strekk var det tilbake på stadioen, og da viste Bitihorn seg med en flott sky over:

Vi var tydeligvis ikke alene i løypa, for det sto igjen en rullestol og et løst bein der vi startet…

Vi gikk så en rolig tur i 10 kilometersløyfa, og målte denne til 9.250 meter. Det blir dermed en rask runde i morgen… Tok det mest som en tur, men hadde litt tempo. Gikk på rett under en time, inkludert en liten fotosession:

Vi fikk kapret en soldatbil hjem med en gang vi kom ned til parkeringen, og så bar det rett i badstuen. Etter denne runden gikk jeg løs på nesten 100 bilder, og utvalget ovenfor er et resultat av denne gjennomgangen. Nå er det snart middag, og det skal bli deilig!

Premieutdelingen starter kl 2030, og jeg regner med å få på plass noen bilder fra premiesermonien senere i kveld. Planen er også at ski skal glides i løpet av kvelden, og jeg har kjøpt inn glider for temperaturområdet minus 2 til 8. Det skulle passe ganske perfekt. Mulig at jeg legger på glider i kveld, og så sikler i morgen. Akrylsikla har blitt borte, men har jo noen sånne plastskraper. Blir uansett bedre enn de tørre sålene vi har nå. Festemessig har det vært enkelt til nå. Vi har gått på blå ekstra hele tiden. Siste turen i dag la vi på et tynt lag med fiolett spesial helt ytterst. Det er ikke dårlig feste som er problemet i morgen heller… Så da satser vi på maks gli nedoverbakkene, og mange seige dobbelttak!

Siste oppdatering 23.25: Vi har hentet gullet, og bilde kommer. Orker ikke mer foran skjermen i dag. Har akkurat kommet fra et par timer i smøreboden. Skiene er glidet foran morgendagen. Dette kan gå bra! 🙂

Dagen etter (etter en god badstu): Her er gullet på skiskyting. Bildet er tatt under premiesermonien:

I bakgrunnen Diane Hanisch som er generalsekretær i Ridderrennets Venner.

Etterpå var det et ganske så sterkt foredrag med Karina Hollekim. Hun var verdens første basehopper på ski, og hadde en ganske rocka livshistorie. Det var sterke saker. Så en dokumentar om henne på NRK for en stund tilbake, og nå var hun altså stående – etter basehopp-ulykken. I ulykke brakk/knuste hun det meste fra hoftene og ned. Ganske utrolig at hun har blitt lappet sammen slik at hun kan gå igjen. Hun viste bilder og video:

Både bilder og video holdt høy kvalitet, men hun har enda litt å gå på når det gjelder fremførelsen. Materialet er knallbra, så hun må bare trene. Regner med at hun får nok trening i årene som kommer. Ser for meg at hun har guts til å nå langt også på dette området. Den sterkeste opplevelsen denne kvelden var nok da den hjerneskadde moren hennes reiste seg på andre rad etter foredraget og sa: «Karina – JENTA MI». Det var noen øyekroker som ikke var helt tørre da. Snakket såvidt med henne i da tidlig, og da sa hun at hun kom tilbake neste år. Det blir spennende å se hvor mye bedre hun har blitt til beins da. Den dama må ha utrolig viljestyrke – og det har vi vel alle – langt der inne et sted.