I dag fikk jeg tak i boken “Årringer” av Gabriel Scott. Det er en samling vers (stort sett) fra 1945. Nå har jeg “scannet” fort igjennom den, og fant et par ting jeg kanskje kan bruke i november. Her er to sider om Spinoza, og de avsluttes slik:
“Hva lærte du?
Godhet og uselviskhet, å bøie vort sinn under universets i tålsomhet og inderlighet og se tingene i evighetens lys. Å elske ubemerkethet og ikke strebe efter annet herredømme enn herredømmet over sig selv. Å undvære til fordel for andre og glede sig ved tilværelsen i den trygge visshet om at glede er det guddommeliges innerste natur.” (s. 144)
Her var det også et litt morsomt dikt (s. 107)
KATTEN MIN
Du lille bløte vakre fløielsepus,
du har ditt stille stræv som jeg har mit,
jeg fanger mynt, du fanger spurv og mus,
saa stiller vi som best vor appetitt.Vi stræver begge for vort gode huld,
du med din klo, jeg med min smule pen,
de gjælder daglig at faa buken fuld,
og altid har vi strævet om igjen.Vi færdes begge paa den samme jord,
og begge kom vi dit paa samme vis.
Vi sattes ind i den av hver vor mor,
og vi har aldrig kjendt et paradis.Vi svinger begge rundt i samme ring,
og ingen av os kommer nogen vei,
og ingen av os skjønner nogen ting
– hvad forskjel er det saa paa dig og mig?Vi roter begge i den samme muld,
og vi skal begge dø og bære væk,
jeg kanske i et skrin med blomsterguld,
du kanske i en fattig striesæk.Hvad forskjel gjør det saa i vektens fald,
naar begge sover dypt i jordens skjød –
hvad forskjel om vi bor i hvert vort skal,
naar vi er begge død i den samme død?
Diktet oppfatter jeg ganske humoristisk, selv om det også er en del spennende ting her. Scott var opptatt av Livet, og her argumenterer han jo for at katter og mennesker ikke er så forskjellige. Dette er noe som også går igjen i fx “Alkejegeren“. Husker jeg ikke helt feil, så hadde han også en katt han vær særdeles glad i. Den satt på skrivebordet når han skrev bøker! 🙂
